| dc.description.abstract | Etter nederlaget i andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. På et tidspunkt ble de tyske områdene delt inn i fire soner, som ble administrert av krigens seierherrer. Den østlige delen tilfalt således Sovjetunionen. I 1949 ble staten DDR opprettet på dette territoriet og behovet for å danne nye grunnpilarer som staten kunne bygges på sto i førersetet. Sosialismen og kommunismen seilet fram som svar på disse samfunnsmessige utfordringene.
Som en naturlig følge av krigens herjinger var ikke skolesystemet bare utsatt for materielle skader, det måtte også renses for nasjonalsosialistisk påvirkning. Dette gjaldt også for skolebøkene, som kan ansees som en bærer av det offisielt anerkjente narrativet i et samfunn. I forlengelsen av dette er det av interesse å undersøke hvordan datidens gjeldende ideologi blir gjenspeilet i disse læremidlene, samt på hvilken måte historiske hendelser formidles i bøkene. På bakgrunn av dette har denne masteroppgaven hatt som hensikt å avdekke hvordan historiebruken i to østtyske historieskolebøker og i en tysk historieskolebok fra dagens Sachsen manifesterer seg, samt hvordan denne instrumentaliseringen av historien har utviklet seg i løpet av de siste 50 årene. Oppgaven er altså en diakronisk undersøkelse av historiebruken i nevnte skolebøker, med særlig fokus på deres framstilling av etterkrigsårene.
Oppgaven er teoretisk forankret i Jan og Aleida Assmanns erindringsteori, Stefan Meusbergers og Ola Svein Stugus teori om konstrueringmakten av historie, samt Klas-Göran Karlssons topografi om de ulike instrumentaliserte brukene av historie. Sammen dannet disse rammeverket for analysen, som ble gjennomført på grunnlag av en kvantitativ og kvalitativ metodisk tilnærming gjennom en ‘contingency analysis’. Denne doble metodiske tilnærmingen ble brukt for å genere mer fruktbar informasjon fra analyseenhetene.
Analysen viser til en klar utvikling av historiebruken fra de østtyske skolebøkene til dagens tyske skolebok. Den eldste boken i oppgavens tekstkorpus Geschichte und Gegenwartskunde som figurerte i den østtyske historieundervisningen for 12. klasse fra 1956 er sterkt preget av en ideologisk historiebruk. Med så i mente kan den omtales som et herskapsinstrument for datidens regjerende politiske elite. Boken viste seg også å dra nytte av et bredt spekter av ulike former for historiebruk, eksempelvis den politisk-pedagogiske, med vekt på den politiske, den eksistensielle og den moralske historiebruken. Geschichte 10 ble benyttet i historieundervisningen for det 10. læreåret i 1988-89. På samme måte som den foregående boken i tekstkorpuset står den ideologiske instrumentaliseringen av historie sterkt. Analysen viser likevel til enkelte momenter hvor historiebruken har tatt et steg i ny retning, eksempelvis gjennom en vitenskapelig tilnærming til konstruksjonen av historie. Murens fall og gjenforeningen av de to tyske etterkrigsstatene har ytterligere etterlatt dyptgående spor når det gjelder historiebruken i den siste historieboken Anno fra 2008. I Anno reflekteres i stor grad en vitenskapelig historiebruk, samtidig som den moralske bruken av historie vies stor oppmerksomhet.
Denne oppgaven viser at historiebruken har utviklet seg i løpet av de siste 50 årene og at måten kunnskap og historie om de første etterkrigsårene videreformidles på har endret seg i takt med samfunnsomveltninger. | nb_NO |
