| dc.description.abstract | Denne oppgaven er et misantropologisk studium av romantrilogien Skandinavisk misantropi av Abo Rasul (Matias Faldbakken). Oppgaven tilbyr en lesning av de tre romanen The Cocka Hola Company (2000), Macht und Rebel (2001) og Unfun (2008) med vekt på hvordan disse romanene tematiserer misantropi i litteraturen.
Tesen er at den misantropiske figuren i litteratur kan leses som det jeg med en metafor kaller en misantropisk optikk som kombinerer misantropiske posisjoner med en litterær form som til sammen kan sies å problematiser hvordan mennesket konstruerer identitet ved å posisjonere seg i forhold til et mylder av fortellinger.
Utgangspunktet for behandlingen av den litterære misantropien er en redegjørelse for forståelsen av misantropi i filosofien. Her etableres ideen om den menneskelige misantropi som et fenomen som kan anta ulike former. Den kan ha form av hat mot hele menneskeheten, den kan ha form av hat mot den menneskelige tilstand (noe som inkluderer selvhatet), og den kan fungere som en desillusjonert kritikk av utopiske helhetsforklaringer. Her påstås det også at misantropien kan fungere som en filosofisk posisjon utenfor menneskeheten som skaper mulighet for å kritisere alle posisjoner med den energiske kraften hat og avsky potensielt har.
I oppgaven etablerer jeg prinsippene for studiet av den misantropiske optikken ved å anvende den nederlandske kulturforskeren Mieke Bals prinsipper for narratologisk analyse. Bal vektlegger hvordan fortellerstemmene og fokaliseringsinstansene skapes i skiftende subjekt-objekt-relasjoner i litteraturen. Disse skiftene anvendes hos Faldbakken som verktøy for å tematisere et mangfold av misantropiske posisjoner gjennom å konstruere karakterer som fremstilles gjennom vekslinger i narratologiske nivåer som ofte står i direkte opposisjon til hverandre.
Denne litterære formen og konseptet misantropi finner sammen i litteraturen til Faldbakken. De ulike stemmene og blikkene som konstrueres i romanene, tematiserer konstruksjonen av menneskelig identitet i dialog med ulike typer fortellinger, og de viser fram potensielt avhumaniserende måter å oppfatte verden på. Det er kanskje slik at det er i møte med sine verste sider, at man lærer mest om hvem man er? | nb_NO |
