| dc.description.abstract | Du møter her en kvalitativ studie basert på fortellingene fra fire pensjonerte kvinner med synshemming. Vi har snakket om hvordan livet ble endret med synssvekkelsen, og her vil det fremgå at mange ting kan gjøres på gammel vane, mens noe må gjøres annerledes.
Hverdagslivet glir stort sett greit, selv om ting tar mer tid og energi, og vi får inntrykk av at selvstendighet oppleves som viktig for egen selvrespekt. Aktivitet beskrives som viktig, men utfordrende; det samme gjør lesing. Hobbyer og interesser oppleves som savnet. Familien fremkommer som en viktig støttespiller, selv om de også gir uttrykk for at de helst ikke ønsker å belaste dem.
Historiene vi møter omfatter kontakt med øyelege, optiker, kommunal synskontakt og hjelpemiddelsentral i ulik grad. Utover i rapporten vil det bli belyst at de offentlige etatene kan ha et forbedringspotensial med hensyn til informasjon, opplæring og personalbytter, samt organisering for å avhjelpe stort og smått i en hverdag hvor synet gjør ting utfordrende.
De erfaringene vi møter i mine funn, drøftes opp mot teori som er framlagt i del 2. Forhåpentligvis kan denne rapporten bringe nye tanker til forvalterne i systemet rundt eldre synshemmede, både når det gjelder hva man opplever som store endringer og savn, og hva som etterlyses i forhold til tjenester. | nb_NO |
