Eit seinmellomalderleg skrivemiljø: Nidaros erkesete 1458–1537

Abstract

Avhandlinga Eit seinmellomalderleg skrivemiljø: Nidaros erkesete 1458–1537 set språk og språklege praksisformer ved denne institusjonen inn i ein sosial, kulturell, politisk og religiøs kontekst. I unionen med Danmark vart erkesetet den fremste nasjonale institusjonen og det miljøet i Noreg der det vart skrive mest, og såleis eit godt vindauge til ymse sidor ved den tids språktilhøve. Avhandlinga tek opp og diskuterer tre sentrale spørsmål ved norsk målsoge i overgangen frå mellomalder til tidleg nytid: 1) koss ser skriftspråket ut, anten det no skal kallast norsk eller dansk; 2) koss var tilhøvet mellom ulike varietetar og språk; og 3) koss utvikla skriftkulturen i brei forstand seg?

Avhandlinga gjev i nokon mon døme på koss dei språklege endringsprosessane i overgangen frå gammalnorsk til nynorsk ovrar seg i kjeldone, men dei fleste tekstane er skrivne på eit slag «dansk med norske innslag» som ikkje seier så mykje om talemålet. Fordi språkhistorikarar har vore mest opptekne av talemålsutviklinga, har desse danskspråklege tekstane frå tidleg 1500-tal i liten grad vorte granska. Avhandlinga gjev eit klårare bilete av koss dansk skriftspråk kom i bruk i dette konkrete miljøet, og koss det utvikla seg ei laus norm som inkluderte nokre norske språktrekk (først og fremst diftongar). To viktige lærdomar er at målskiftet ikkje var nokor einvegs utvikling i retning stendig «betre» dansk, og det var dessutan ikkje så vide råmor for rettskrivinga som mange trur.

Dei to viktige framandspråka i norsk mellomalder var kyrkje- og lærdomsspråket latin og handelsspråket lågtysk. Tilhøvet til latin er i det heile lite drøfta i norsk målsoge, og denne avhandlinga bidreg såleis til å fylle eit hòl her, ikkje minst i koss latin og skandinavisk kunne blandast i same tekst. Kontaktsituasjonen mellom skandinaviske språk og lågtysk er meir drøfta, men her blir likevel lagt fram kjeldor som kastar nytt ljos over språksituasjonen i Nordsjø-området tidleg på 1500-talet. Viktige poeng er at dei språklege registera blir haldne klårt åtskilde, og det er berre i uoffisielle skriftstykke språka er blanda.

Meir overordna drøftar avhandlinga bruken av skrift til nye føremål, t.d. blir rekneskapar vanlege i den aktuelle perioden, og utviklinga av eldre tradisjonar, t.d. endringar i diplomatikken. Denne delen tek òg opp spørsmålet om kven skrivarane var og tilhøvet mellom ulike skrivemiljø. Avhandlinga diskuterer jamvel spørsmålet om språkleg medvit i seinmellomalderen og kva skriftlege kjeldor kan fortelje om koss tilhøvet mellom språka vart oppfatta. Det er tydeleg at geistlege bruka latin som ein språkleg identitetsmarkør, men sjølv om kategoriane norsk og dansk eksisterte, vart ikkje språkforma utnytta i politiske markeringar.

The thesis A late medieval scribal community: Nidaros archdiocese 1458–1537 puts language and linguistic practices at this institution into a social, cultural, political, and religious context. In the union with Denmark the archdiocese became the most important national institution and the Norwegian milieu with most written output, and hence a suitable window to the linguistic situation of yonder days. The thesis addresses three crucial questions in Norwegian language history at the eve of Early Modern time: 1) the appearance of the written language, be it Norwegian or Danish; 2) the relationship between different varieties and languages; and 3) the development of literacy more generally.

The thesis gives some examples of how known linguistic changes in the transition from Old Norwegian to Modern Norwegian appear in the sources, however, most of the texts are written in a "Danish with Norwegian traits" which does not reveal much of the spoken language. Since historians of language have mostly been interested in the development of spoken language, these Danish texts from the early 16th century have been given little attention. The thesis shows more clearly how Danish came into use in this concrete milieu, and how a loose norm which included Norwegian features (primarily diphtongs) developed. Two important lessons are that the language shift was not a straight forward process towards ever "better" Danish, and also that the range of orthographic variation was not as wide as often assumed.

The two important foreign languages in the Norwegian Middle Ages were Latin, the language of learning and the church, and Low German, the language of commerce. The relationship to Latin is generally given little attention in Norwegian language history, and this thesis thus fills a gap, not least in discussing how Latin and Scandinavian are intertwined in the same text. The language contact between Scandinavian and Low German has been treated more extensively, yet sources are presented here which shed new light on the linguistic situation in the North Sea area in the early 16th century. Important points are that the registers were usually kept clearly apart, and only unofficial records show language mixing.

More generally, the thesis discusses the use of writing for new purposes, e.g. the  spread of accounting in this period, and the development of older traditions, e.g. changes in diplomatic style. This part also asks who the scribes were and what relationship there was between different scribal milieus. The thesis finally adresses the question of meta-linguistic awareness in the Late Middle Ages, and what written sources can tell us about how the relationship between the languages was percieved. It is evident that clerics used Latin as a linguistic marker of identity, however, even though the categories Norwegian and Danish did exist, language was not used as a political marker.