Poesi på scenen: En studie av poesislam i Norge

Abstract

Poesislam oppstod i USA på 1980-tallet, og ble arrangert for første gang i Norge i 2005 av Foreningen !les, i samarbeid med De norske bokklubbene. I de siste årene har det vært en økende interesse for fenomenet, noe som gjenspeiles i antallet publikummere på norgesmesterskapet i 2011. Informasjonen i innledningskapittelet har lagt grunnlaget for de metodiske og teoretiske refleksjonene. Fordi poesislam er et relativt nytt fenomen har en nøye undersøkelse av fenomenets historie, både i norsk og amerikansk kontekst, vært nødvendig for å definere mitt studieobjekt. Fordi det er skrevet lite om poesislam, er det ingen mal å følge.

Kartleggingsarbeidet har vist at de mest sentrale kjenntegnene på poesislam er kommunikasjonen mellom deltaker og publikum, og deltakernes iscenesatte identitet. Min hypotese er at poesislam er en performance hvor deltakernes bruk av retoriske strategier er avgjørende for fremføringens suksess og publikumsappell. Kommunikasjonen mellom publikum og deltaker bekrefter eller avkrefter at deltakerens retoriske strategi er overbevisende fremført på scenen.

Kapittel to inneholder en metodedrøfting, hvor jeg gjør rede for mitt valg av metode i studiet av en muntlig sjanger. I kapittel tre introduserer jeg teoriene som skal brukes i analysene av norgemesterskapet, det vil si Erica Fischer-Lichte sin performanceteori og retorikken. De retoriske begrepene ethos, pathos og logos, beskriver strategiene deltakerne bruker for å vinne publikum sin gunst. Interaksjonen mellom publikum og deltaker er fremtredene, og Fischer-Lichte sine begrep om feedback loop, rollebyttet, fellesskapsfølelse, liminal fase og katharsis, er begreper som er blitt brukt for å forklare dette forholdet. Kapittelet avsluttes med en metodisk refleksjon som forklarer hvordan disse teoretiske perspektivene kan forenes. Kapittel fire inneholder analyser av to fremføringer i første runde av norgesmesterskapet. Temaet i tekstene er grunnlaget for denne inndelingen, og det gjelder også for de fire analysene som er plassert i kapittel fem. I analysene gjør jeg rede for deltakernes bruk av kroppsspråk, og hvordan de iscenesetter en identitet. Delatkernes evne til å vekke følelser hos publikum, og gjøre publikum delaktig i skapelsen av en performance, blir også behandlet. Analysene viser at deltakernes strategier, er svært variert.

I kapittel seks forsøker jeg å komme med en konklusjon, og avslutningsvis presenterer jeg en alternativ måte å studere poesislam.