Mellomlederes mobilisering til endring : å stå i en endringsprosess ikledd tvangstrøye og med en begrenset verktøykasse

Abstract

I en tid hvor endringer betraktes som normalsituasjonen og omstillinger ofte må gjøres for å være konkurransedyktig, er det hensiktsmessig å vite hva man kan gjøre for å mobilisere til endring. Teorien presenterer en rekke mobiliseringsteknikker som er mulig å ta i bruk, men fokuserer lite på hvilke elementer som kan virke inn på muligheten til å benytte teknikkene. Denne studien tar for seg mobilisering til endring som tema og undersøker følgende forskningsspørsmål:

1. Hva gjør mellomledere for å mobilisere til endring? 2. Hvilke elementer kan innvirke på mellomlederes mulighet til å mobilisere til endring?

Høgskole- og universitetssektoren står midt i en omfattende skifte, som en følge av at Kunnskapsdepartementet har bedt skolene om å finne samarbeidspartnere som de kan fusjonere med. Det er ofte mellomlederne som må innføre endringer som kommer fra toppledelsen, noe som gjør det aktuelt å studere mobilisering til endring blant mellomledere i denne sektoren. For bedre å forstå fenomenet er tre mellomledere og syv av deres ansatte intervjuet, hvor primærkilden til data er semistrukturerte intervjuer med disse respondentene. Funnene fra analysen viser at mellomledere bruker en rekke mobiliseringsteknikker for å mobilisere til endring. De gir informasjon som er tilpasset endringssituasjonen, fungerer som en terapeut, tar i bruk personer i nettverket sitt som diskusjonspartnere, nedprioriterer oppgaver for å opprettholde balansen mellom daglig drift og fusjonsoppgaver, legger til rette for deltakelse og tar i bruk erfaring fra tidligere endringsprosesser. Likevel er det tydelig at muligheten til å ta i bruk enkelte av teknikkene er begrenset av organisatoriske forhold, prosessrelaterte forhold, de ansattes reaksjoner og mellomlederen selv. Disse forholdene omfatter etterlevelse av en rekke krav, korte tidsfrister, redusert påvirkningskraften fordi NTNU legger premissene, en uklar og uoversiktlig prosessen og de ansattes reaksjoner. I tillegg ser holdningen og erfaringen til mellomlederen ut til å innvirke på mobiliseringen. Til tross for at litteraturen trekker frem en rekke mobiliseringsteknikker, ser det ut til at det er lite teori om hva som kan innvirke på muligheten til å bruke teknikkene. Et annet viktig funn er at majoriteten av teoriene fokuserer på privat sektor, mens denne studien tar for seg offentlig sektor og har kommet frem til at mellomlederne har et mindre handlingsrom enn det teorien antyder.