Samuel Becketts radiostemmer : form- og innholdsanalyse av radiodramaene All that fall og embers

Abstract

Samuel Beckett er mest kjent for verker som Waiting for Godot (1953) og Endgame (1957), men skrev også en betydelig andel kortdramatikk. Her skriver han for andre medier enn scene, og problematiserer de respektive mediene i stykkene. All That Fall (1956) og Embers (1959) ble skrevet for radio, og problemstillingen er å analysere form og innhold i All That Fall og Embers.

Den litteraturvitenskapelige tilnærmingen er basert på nærlesing av dramatekstene og lytting til BBCs produksjon av All That Fall og Embers. I denne oppgaven blir radioteori viktig for forståelsen for og analysen av radiodramaene. En gjennomgang av radiomediets bestanddeler, basert på Charles S. Peirces klassifikasjon av tegn, og dets innvirkninger på radiodramaet preger derfor analysene, samt en refleksjon om hvorvidt radiomediet blir reflektert i stykkene. Denne tilnærmelsen synliggjør dramateksten og radiomediets uatskillelige forhold, og skaper rom for tolkninger av karakterers bevissthet overfor radiomediet. Gjennom nærlesing av dramatekstene og et radioteoretisk bakteppe fokuserer analysen på ulike aspekter ved radiodramaene. Analysene er todelt. Innholdsanalysene fokuserer på overordnet undergangstematikk i All That Fall, underbygget av en sterilitetstematikk, en forfallstematikk og et teknologisk forfall. I Embers blir protagonistens forestillingsverden gjennmgått med fokus på funksjonen bak karakterene og andre motiver. Formanalysen tar for seg forholdet mellom teksten formale egenskaper og radiomediets formrelaterte karakteristikker, og fokuserer på sidetekstens effekt på rytme og lyduttrykk, soliloquy og lytterens posisjon, samt andre utpregede aspekter i de ulike radiodramaene. Særlig vil soliloquyens funksjon og protagonistens metaperspektiv komme til syne i formanalysen av All That Fall. Mens den semantiske metningen og bruken av repetisjon bli analysert ved hjelp av Gilles Deleuze og Jacques Derridas repetisjonsteorier i Embers. Det mest framtredende aspektet ved analysen er Becketts poetikk hvor ordene hans: ”nothing to express (…) obligation to express” knytter analysene sammen. Dette blir protagonistenes budskap og det overordnede uttrykket i oppgaven.