"Det er nok ytterst få, om noen, som får avslag når de har krav på det. Det er heller det motsatte som skjer, at de som ikke har krav på det får det" : en studie av saksbehandlere og rådgivere på en NAV hjelpemiddelsentral og deres bruk av skjønn i møte med brukere

Abstract

Denne oppgaven tar for seg hvordan skjønn utøves på en NAV hjelpemiddelsentral i en stor kommune i Norge. Det er en kvalitativ studie som har brukt en semistrukturert intervjuundersøkelse, og analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering. Selv om analysemetoden har en klar guide for hvordan analysen skal utføres, har jeg valgt å modifisere min bruk av denne metoden. Jeg har intervjuet seks personer på én og samme hjelpemiddelsentral, hvor to av dem jobbet som saksbehandlere, mens de fire andre var rådgivere. Ut av intervjuene kom det frem fem hovedpunkter som la grunnlaget for resultatene og drøftingen: om skjønn generelt, hvordan de ulike rollene fungerer og kan bruke skjønn i arbeidet sitt, lov og tillit, levende hjelpemiddel og kvalitet og rettferdighet. Omfattende og kostbare hjelpemiddelprosesser, som for eksempel bilstønad, er langt mer regulert, og dermed mindre rom for skjønn, enn andre hjelpemiddelområder. Tolkeområdet må bruke skjønn både i vurdering av enkeltvedtak, men også ute i selve tolkeoppdragene når de samhandler med bruker og publikum. På det tradisjonelle hjelpemiddelområdet (rullestoler og andre fysiske gjenstander utenom bil) må de bruke skjønn både i tolkning av lovtekst, men også på om en gjenstand kan kvalifiseres som hjelpemiddel, og om det for eksempel kan bedre funksjonsevne eller muliggjøre trening og/eller aktivisering. Informantene - saksbehandlere og rådgivere ved en NAV hjelpemiddelsentral - oppga alle sammen ulik grad av mulighet for skjønn, alt etter hvilket område de jobbet innom, og hvilken rolle de hadde. Det kom klart frem at skjønn var noe som alle brukte, som var forventet å bruke, og som de mente styrket kvaliteten på arbeidet deres. Informantene informerer om at det på hjelpemiddelsentralen er åpent for skjønn, og at det er forventet av dem å bruke det i deres daglige arbeid i møte med brukere. Samtidig oppleves graden av skjønnsrommet som ulikt, alt etter hvilken rolle og arbeidsoppgaver personen har. Jo større og omfattende et hjelpemiddel blir, jo mer vil lovverk og føringer styre prosessen, og muligheten for skjønn blir dermed mindre. Til tross for at de har mange brukere i kø og mye papirarbeid så oppgir samtlige informanter at de vil bruke litt ekstra tid per sak for å sikre en mest mulig helhetlig løsning enn å gjøre det fortest mulig som da kan føre til en dårligere løsningen.