"Det er nok ytterst få, om noen, som får avslag når de har krav på det. Det er heller det motsatte som skjer, at de som ikke har krav på det får det" : en studie av saksbehandlere og rådgivere på en NAV hjelpemiddelsentral og deres bruk av skjønn i møte med brukere
Master thesis
View/ Open
Date
2015Metadata
Show full item recordCollections
- Institutt for sosialt arbeid [1180]
Abstract
Denne oppgaven tar for seg hvordan skjønn utøves på en NAV hjelpemiddelsentral i
en stor kommune i Norge. Det er en kvalitativ studie som har brukt en semistrukturert
intervjuundersøkelse, og analysert ved bruk av systematisk
tekstkondensering. Selv om analysemetoden har en klar guide for hvordan analysen
skal utføres, har jeg valgt å modifisere min bruk av denne metoden. Jeg har intervjuet
seks personer på én og samme hjelpemiddelsentral, hvor to av dem jobbet som
saksbehandlere, mens de fire andre var rådgivere. Ut av intervjuene kom det frem fem
hovedpunkter som la grunnlaget for resultatene og drøftingen: om skjønn generelt,
hvordan de ulike rollene fungerer og kan bruke skjønn i arbeidet sitt, lov og tillit,
levende hjelpemiddel og kvalitet og rettferdighet. Omfattende og kostbare
hjelpemiddelprosesser, som for eksempel bilstønad, er langt mer regulert, og dermed
mindre rom for skjønn, enn andre hjelpemiddelområder. Tolkeområdet må bruke
skjønn både i vurdering av enkeltvedtak, men også ute i selve tolkeoppdragene når de
samhandler med bruker og publikum. På det tradisjonelle hjelpemiddelområdet
(rullestoler og andre fysiske gjenstander utenom bil) må de bruke skjønn både i
tolkning av lovtekst, men også på om en gjenstand kan kvalifiseres som hjelpemiddel,
og om det for eksempel kan bedre funksjonsevne eller muliggjøre trening og/eller
aktivisering.
Informantene - saksbehandlere og rådgivere ved en NAV hjelpemiddelsentral - oppga
alle sammen ulik grad av mulighet for skjønn, alt etter hvilket område de jobbet
innom, og hvilken rolle de hadde. Det kom klart frem at skjønn var noe som alle
brukte, som var forventet å bruke, og som de mente styrket kvaliteten på arbeidet
deres. Informantene informerer om at det på hjelpemiddelsentralen er åpent for
skjønn, og at det er forventet av dem å bruke det i deres daglige arbeid i møte med
brukere. Samtidig oppleves graden av skjønnsrommet som ulikt, alt etter hvilken rolle
og arbeidsoppgaver personen har. Jo større og omfattende et hjelpemiddel blir, jo mer
vil lovverk og føringer styre prosessen, og muligheten for skjønn blir dermed mindre.
Til tross for at de har mange brukere i kø og mye papirarbeid så oppgir samtlige
informanter at de vil bruke litt ekstra tid per sak for å sikre en mest mulig helhetlig
løsning enn å gjøre det fortest mulig som da kan føre til en dårligere løsningen.