| dc.description.abstract | Målet for denne masteroppgaven er å undersøke de yngste barnas subjektive opplevelser av trivsel i barnehagen, hvor barna er studiens primære forskningsdeltakere. Problemstillingen er: I hvilke situasjoner gir de yngste barna i barnehagen tydelig uttrykk for subjektiv trivsel? Ved å lytte til de yngste barnas stemmer er det mulig å få en forståelse av innholdet i fenomenet trivsel og i hvilke situasjoner barna tydelig uttrykker subjektiv trivsel.
For å besvare problemstillingen bruker jeg et kvalitativ forskningsdesign, nærmere
bestemt et mirko-etnografisk feltarbeid, hvor jeg plasserer meg innenfor det konstruktivistiske paradigme. Forskningsprosessen har både en hermeneutisk og fenomenologisk tilnærming, hvor data er samlet inn på to måter. Jeg har foretatt ikke-deltakende observasjoner av ni ett- og toåringer på én småbarnsavdeling i tre uker, som utgjør det primære datamaterialet. I etterkant av observasjonene gjennomførte jeg ett fokusgruppeintervju med de tre ansatte fra avdelingen, som utgjør det sekundære datamaterialet. Intervjuet ble utført som et ledd i å utdype og utfylle feltnotatene relatert til de yngste barnas opplevelser av subjektiv trivsel.
Det teoretiske grunnlaget tar utgangspunkt i teori og forskning relatert til subjektiv
trivsel, og tre emner som omhandler kroppslig lek, humor og glede, og spenning.
Teoretiseringen av emnene viser til filosofiske tanker blant annet influert av Merleau-Ponty og Buytendjik.
Ved en induktiv analyse av observasjonene fant jeg tre kategorier som utkrystalliserte
seg når det gjaldt situasjoner barna tydelig uttrykte subjektiv trivsel i. Barna uttrykte subjektiv trivsel i situasjoner hvor de inngikk i kroppslig lek alene eller med andre barn, i situasjoner hvor to eller flere barn skapte humor sammen og i situasjoner hvor barn brøt lekent med de ansattes regler, enten alene eller sammen med andre barn. Med utgangspunkt i de ansattes tanker og meninger fra intervjuet, har jeg smeltet deres uttalelser sammen med de øvrige kategoriene.
Studien konkluderer med at barna viser tydelige uttrykk for subjektiv trivsel i situasjoner
som først og fremst er indrestyrte og frivillige lekaktiviteter initiert av barna selv. Disse
situasjonene er ikke rettet mot formelle, planlagte og voksenstyrte aktiviteter. Situasjonene er heller ikke fast strukturert og orientert mot å nå konkrete pedagogiske mål. Situasjonene barna gir tydelig uttrykk for trivsel i, er i denne studien forankret i uformelle, spontane og frie lekaktiviteter. Situasjonene har en løs struktur og bygger på barnas premisser. Situasjonene har videre et eller flere spenningsmomenter forbundet til seg, som virker til å gi barnet/barna en vi gledesfylt og/eller humoristisk opplevelse. Samtidig gjentar gjerne barna de lekne handlingene eller bevegelsene de gjør om igjen og om igjen, som opprettholder gleden og/eller humoren som uttrykkes i situasjonen. Et sosial aspekt, i form av et gruppefellesskap eller en gruppeglede, gjør seg dessuten ofte synlig i de situasjonene to eller flere barn er sammen og uttrykker tydelige at de trives. Samtidig viser barn, særlig i sin kroppslige lek, at de tydelig kan oppleve trivsel alene. Barns kroppslige lek, humorskaping og lekne regelbrudd fører gjerne med seg en
smitteeffekt mellom barna, som kan utvikle seg videre til å bli et slikt fellesskap og understreker den forlokkende kraften andre barn har på hverandre og hverandres subjektive trivsel. De tre situasjonene som det vises til her, illustrerer at barnas subjektive trivsel står i nær relasjon til deres opplevelser av kroppslig lek, glede, humor og leken opposisjon. Personalet får i denne studien en noe avventende og tilbakeholden rolle i de situasjonene barna ga tydelig uttrykk for at de trivdes i, uten at det betyr at de er mindre viktige for barna og deres opplevelser av trivsel av den grunn. Personalet spiller en nødvendig rolle i møte med barnas lekne opposisjon. | nb_NO |
