Vurdering i veiledning : en studie av veilederkopsets (portefølje 2014/15) arbeid i to utvalgte kommuner, med fokus på veisøkeres tanker omkring nytte og relevans, etter gjennomført veiledning

Abstract

Staten har visse forventninger til kvalitet i skolen, men selv om det kan sies noe konkret omkring skolens oppgave og funksjon i samfunnet, er det ikke like lett å gi en klar oppskrift på hvordan man skal nærme seg de ulike forventningene. Det er iverksatt ulike tiltak som skal øke skolens kompetanse omkring utvikling, hvor ordningen med veilederkorps er en av dem. Ordningen med veilederkorps er initiert av Utdanningsdirektoratet, og består av ulike team som skal støtte skoleledere og –eiere med å styrke deres lokale endrings- og utviklingsarbeid. Denne studien tar for seg nettopp denne ordningen hvor jeg, med utgangspunkt i to kommuner, har valgt en kvalitativ tilnærming til spørsmålet om veiledningen oppleves som nyttig, og om dette har en sammenheng med bruk av vurdering i veiledningen. Jeg har valgt denne tilnærmingen da vurdering synes å ha en sammenheng med effektivt lederskap og bærekraftig organisasjonsutvikling (Joiner & Josephs 2007, Senge 2000, Bjørndal 2011). Formålet er å kunne bidra i evalueringen av Veilederkorpset gjennom å presentere opplevelser og resultater mer konkret, samt få satt mer i system hva veilederne egentlig gjør under veiledningen. For å undersøke dette har jeg anvendt case som metode hvor data ble innsamlet gjennom intervju og observasjon. Min teoretiske hovedvekt ligger på nevnte forfattere, inklusive Roald (2012), Fullan (2014), Kvalsund (2014), Nonaka & Takeuchi (1995) og Dalin (2005), sin forståelse av veien mot bærekraftig organisasjonsutvikling, hvilket jeg har brukt som analyseredskap for videre drøfting. Denne teorien har også vært noe ledende for hvordan jeg har sortert data. Materialet har jeg analysert med inspirasjon fra Corbin & Strauss´ (2007) konstant komparativ metode, hvor jeg har inkludert mine observasjoner, og sortert og systematisert alle data ved hjelp av en matrise. I analysen forsøker jeg å gi et bilde på hvordan prosessen har vært for den enkelte kommune, og hvordan arbeidet kan tenkes å utarte seg videre, basert på hva veisøkerne forteller. Dette har resultert i en modell som kan illustrere dette. Det jeg kan finne er at veiledningen oppleves som nyttig der hvor vurdering inngår i veilednings-perioden generelt; lederskapsutvikling; implementering; og det relasjonelle. Ut ifra min tolkning har det i veiledningsperioden foregått en kontinuerlig vurderingspraksis mellom veiledere og veisøkere på ulike nivå, hvor veilederne har presentert ulike verktøy/metoder som kan brukes i endrings- og utviklingsarbeid og i skolens praksis generelt, men samtidig vært nøye med å gi veisøkerne rom for selvstendig refleksjon, tilbakemelding og utprøving. Som et resultat av dette melder veisøkerne om økt tro på eget arbeide; et forbedret samarbeid mellom skole- og kommunenivå; at utviklingsarbeidet har blitt mer systematisert; og at de kan se for seg hvordan elementer fra veisøkernes tilnærming og de ulike verktøy kan brukes i fremtiden.