Hvordan legger praksisveilederne til rette for refleksjon blant studentene i trafikklærerutdanningen ved HINT?

Abstract

I denne studien har jeg belyst hvordan praksisveilederne ved trafikklærerutdanningen på HiNT (Høgskolen i Nord-Trøndelag) gjennom sine arbeidsmåter legger til rette for refleksjon blant trafikklærerstudentene. Mine undersøkelser er basert på selvrapportering og min problemstilling er: «Hvordan legger praksisveilederne til rette for refleksjon blant studentene i trafikklærerutdanningen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT)?» Donald Schön (1987) anser refleksjon som en prosess der en yrkesutøver bygger opp sin kompetanse i møte med komplekse og uforutsigbare praksiser. Noe av det som skaper vilkår for reflektert praksis kan være måten man forstår dette fenomenet på. Ulike ideer om refleksjon vil muliggjøre og oppmuntre til ulike former for reflektert praksis, dersom man i en utdanningsinstitusjon bruker dette som en bevisst strategi for å videreutvikle virksomheten. For å belyse min problemstilling har jeg tatt utgangspunkt i forskjellige teorier om refleksjon og benyttet meg av Q-metode til datainnsamling. Metoden er særlig egnet til å forske på subjektivitet. Jeg har funnet 4 faktorsyn som representerer praksisveiledernes tilnærminger til refleksjonsbegrepet gjennom deres veiledning av studenter. Disse har jeg kalt: 1. Vektlegger før- og etterveiledning. 2. Vektlegger etterveiledning 3. «Best practice» 4. «Støttende stillas» Disse faktorsynene er tolket og beskrevet ut ifra ulike teorier om veiledning og refleksjon, samt hvilken kompetanse som vektlegges innenfor de ulike tradisjonene. Faktor 1 og 2 gir uttrykk for en veiledningstradisjon som vektlegger pedagogisk kompetanse og innsikt, mens faktor 3 og 4 i større grad vektlegger en faglig, yrkesrettet kompetanse og mestring.