Dimensjonering av betongbruer i bruksgrensetilstand - Evaluering av beregningsgrunnlaget i Eurokode-systemet og norsk praksis
Master thesis
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2382231Utgivelsesdato
2015Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Bruksgrensedimensjonering er et viktig tema i BIA-prosjektet «DACS - Durability advanced concrete structures» (Kværner, Multiconsult, SVV). I den sammenheng er det blitt utført beregninger i bruksgrensetilstanden av en slakkarmert bru i betong i denne oppgaven. Brua var utført som en massiv tre spenns platebru, med en total lengde på 38,3 m. Brua hadde et hovedspenn på 16,3 m og var understøttet av to betongsøyler i hver akse, samt to sidespenn på 11 m.
Formålet med denne oppgaven er å evaluere beregningsgrunnlaget for betongkonstruksjoner i dagens eurokoderegelverk i bruksgrensetilstanden. Evalueringen blir gjort ved å sammenligne oppførsel og målinger fra et be-lastningsforsøk på Smedstua bru, med beregninger etter nåtidens regelverk. I tillegg er det utført et litteraturstudium om bruksgrensedimensjonering av betongkonstruksjoner, og om skallteori for armerte betongelementer.
Modellering og analyse ble utført i elementprogrammet Abaqus/CAE. Det ble benyttet skallelementer i modellen. Skivekreftene fra Abaqusmodel-len ble analysert med skallprogrammet BABE v1.0. På grunn av avvik i skallresultatene ble det valgt å gå videre med spenningene som ble bereg-net i Mathcad i henhold til lærebokmaterialet til Sørensen i stedet.
Spenningsbegrensningen i EK2 konkluderte med at tverrsnittet vil risse opp på strekksiden i hovedfeltet og over søylene. Resultatet samsvarte med observasjonene i forsøket. Momentet fra egenvekten alene var 345 kNm i hovedfeltet, mens tverrsnittet vil risse opp ved 283 kNm i samme snitt iføl-ge beregningene. Spenningsbegrensningene ble oppfylt for samtlige snitt, sett bort ifra trykkspenningen i søylesnittet. Rissavstand- og rissviddebe-grensningene var tilfredsstilt for samtlige snitt, samt minimums armerings-mengde for rissbegrensning. Sammenligningen mellom nedbøyningsresulta-tene i forsøket og skallmodellen ga tilfredsstillende resultater. Jevnt over lå de opptredende tøyningene i forsøket nærmere beregnet stadium I-stivhet enn stadium II-stivhet, tross et opprisset tverrsnitt.
Basert på analysen oppførte brua seg stivere under forsøket enn beregningene hentydet.