Tilrettelegging for læring innen høyere utdanning : beslutningstakernes handlingsrom og samarbeid når akademia og arbeidsliv møtes

Abstract

Bakgrunn I et livslangt læringsperspektiv er tilrettelegging for læring og kompetanseutvikling med nært samspill mellom akademia og arbeidsliv viktig, da det er i skjæringspunktet mellom teori og praksis kompetanse utvikles og faglige kvalifikasjoner erverves. Innenfor voksnes læring og spesifikt profesjonsutdanninger er det lang tradisjon for å benytte praksis som en del av læringsstrategien. For å oppnå gode læringsprosesser i utdanningsløpet forutsettes et velfungerende samarbeid mellom utdanningsinstitusjon og praksisfelt. Sentralt i dette samarbeidet finner man beslutningstakere som ikke er i direkte samspill med studenten, men som har et overordnet ansvar for tilrettelegging for læring i tilknytning til praksis. Beslutningstakerne omtales i liten grad i teoretiske perspektiver eller i aktuelle styringsdokumenter, men er essensielle både i forbindelse med utøvelsen av politiske beslutninger knyttet til utdanning og for at samarbeidet mellom respektive institusjoner skal fungere tilfredsstillende. På bakgrunn av dette er det grunn til å spørre seg hvilken betydning disse beslutningstakerne faktisk har i forhold til tilrettelegging for læring gjennom praksis og hvilken konsekvens deres organisatoriske tilhørighet har for beslutninger som fattes. I denne masteroppgaven er Bachelor i sykepleie benyttet som case. Denne profesjonsutdanningen er et eksempel på en formell høyere utdanning som kan antas å bidra til livslang læring. Hensikt Formålet med studien er å få kunnskap om hvordan beslutningstakerne opplever eget handlingsrom og samarbeid med andre i forhold til tilrettelegging for læring innen høyere utdanning. Metode Det er gjennomført et studie med kvalitativt design og bruk av semi-strukturert intervju av seks informanter tilknyttet utdanningsinstitusjoner og spesialisthelsetjenesten med ansvar for tilrettelegging for læring for sykepleierstudenter gjennom praksis som læringsform. II Resultat Funnene viste at beslutningstakere ved henholdsvis akademia og arbeidsliv definerer sin kjernevirksomhet forskjellig og at dette preger deres tilnærming til studenten i praksis. Blant annet vurderes formålet med praksis som rekrutteringsarena ulikt mellom disse. De to instansene har også ulik innfallsvinkel og oppfatning tilknyttet vurderingen av kvalitet versus kvantitet når det kommer til praksisplasser. Beslutningstakere i spesialisthelsetjenesten har fokus på fag- og avdelingsspesifikk tilrettelegging for læring mens beslutningstakerne ved utdanningsinstitusjonene fokuserer på en generell, grunnleggende sykepleie uavhengig av fagområde og organisatorisk tilhørighet. Konklusjon Studien viser at forhold tilknyttet kvalitet versus kvantitet i praksisstudiene og praksis som rekrutteringsarena vil kunne bidra til å forsterke gapet mellom teori og praksis for sykepleierstudenten. Beslutningstakere i materialet vurderer sin egen rolle til å ha stor betydning i forhold til tilrettelegging for praksis. Det er avdekket behov for nytenking i forhold til samarbeidsformer mellom akademia og arbeidsliv. Nevnte forhold bør vurderes i forbindelse med eventuell videreutvikling av eksisterende samt ved utarbeidelse av nye styringsdokumenter i forhold til utdanning av framtidens sykepleiere