| dc.description.abstract | Forskning har vist at tette byer med en rik blanding av funksjoner er mer bærekraftige enn spredte byer uten slik funksjonsblanding. Likevel planlegges det bare i liten grad etter slike prinsipper i Norge. Formålet med denne oppgaven er å undersøke om og i hvilken grad lover, regler og forskrifter kan komme i veien for bærekraftig byfortetting. Oppgaven er med andre ord basert på premisset at tette byer med horisontal og vertikal funksjonsblanding er mer bærekraftige enn byer bygget etter funksjonalistiske prinsipper. Retningslinjene som gis i både norske og europeiske offentlige publikasjoner bekrefter at det er denne tradisjonelle bymodellen man bør strebe etter. Lover, regler og forskrifter som legger føringer for fysisk formgivning er blitt vurdert opp mot plan- og bygningslovens formålsparagraf, som fastslår at loven skal fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og framtidige generasjoner. Fremgangsmåten har vært en kombinasjon av dokumentstudier, intervjuer og casestudier. Undersøkelsene har vist at lovverket ikke er samordnet, og at mange krav og forskrifter, som sikkert er skrevet i beste mening, i praksis vanskeliggjør bærekraftig fortetting. Det er åpenbart mye enklere og mer lønnsomt for eiendomsutvikleren å bygge ut rene boligfelt etter velprøvd mal enn multifunksjonelle byrom. Slik utbygging gir så høyt overskudd at kommuner kan innkreve betaling for dyr infrastruktur som tidligere var en offentlig oppgave. Spørsmålet er om dette er lønnsomt for samfunnet på lengre sikt. Det er mange andre forhold som kommer i veien for bærekraftig fortetting. Det viktigste er kanskje at det synes å være mye kulturell motstand mot funksjonsblanding. Alle ser ut til å samtykke i at det ikke bør være boliger i første etasje i den tette byen, men skal det være boliger og kontorer i samme bygning, så må man bygge separate oppganger. Det synes det også å være enighet om. Det er lite samarbeid på tvers av sektorer i Norge. Dette gjelder både innenfor og mellom privat og offentlig virksomhet; dette kan gi grobunn for konflikter. Skal vi komme ut av dette uføret, må det offentlige gå foran og lede utviklingen, spille en proaktiv rolle og være mindre opptatt av å detaljstyre. Det er først og fremst private aktører som etterlyser dette. Noen av endringene som kan anbefales på grunnlag av undersøkelsen er: - Lovverket bør skille mellom by og land og stille andre krav til grøntarealer, uterom og veiutforming innenfor bygrensen - Planbestemmelser bør stille krav til mer detaljert områdeplan for byområder, og mer konkrete krav til trivselsskapende byrom etter utprøvde prinsipper - Dagens arealformål bør omdefineres slik at alle aktiviteter som ikke er til sjenanse eller forurensende er tillatt i boligfelt, og søknader om bruksendring bare er nødvendig i helt eksepsjonelle tilfeller - Lover, regler og forskrifter bør bli mer eksplisitte og ikke levne altfor mye rom for skjønn - Tilrettelegging for sosial kapital bør prioriteres høyere i forbindelse med planlegging, og det bør komme klarere frem i lovverket hva ansvaret for dette består i, og hvem det hviler på - Det bør være mulig for kommuner å inngå bindende avtaler med private utbyggere for lengre perioder enn i dag for å muliggjøre større investeringer Lovverket bør med andre ord gjøre det lett å handle riktig og vanskelig å handle feil. Sett i lys av plan- og bygningslovens formålsparagraf bør det å skape gode bydeler med samhold og møteplasser være gjenstand for mer forskning. Det er store økonomiske interesser involvert i planlegging, og det er dessverre lite sannsynlig at alle aktører kan eller vil gi avkall på fortjeneste til fordel for en mer langsiktig bærekraftig utvikling. Det finnes imidlertid lite operasjonalisert kunnskap om hvordan samfunnsøkonomiske eksterne virkninger av byutvikling kan regnes inn i private og offentlige budsjetter, og dette bør endres. | nb_NO |
