Religiousness : associations to existential well-being and social support in a secular Norwegian context
Doctoral thesis
Date
2015Metadata
Show full item recordCollections
- Institutt for sosialt arbeid [1426]
Abstract
NORSK SAMMENDRAG
Bakgrunn: I en Skandinavisk sammenheng kan tradisjonell religiøsitet sies å ha hatt en
nedgang de siste tjue årene, noe som har skjedd parallelt med økonomisk vekst og
modernisering av samfunnet. Fordi religiøsitet og åndelighet er forbundet med bedre
helse slik som økt velvære, kan mangelen av et eksistensielt rammeverk for mange være
en utfordring. Selv om antallet internasjonale studier som omhandler sammenhenger
mellom religion, åndelighet og helse har økt betraktelig siden 1990-tallet, har det vært
gjennomført få studier i Norge. Vi trenger derfor mere kunnskap om dette feltet i en
Norsk kontekst. Er det slik at religion henger sammen med helse, og på hvilken måte
gjør det i så fall det?
Mål: Hensikten med denne avhandlinga var å øke kunnskapen om sammenhengen
mellom religiøsitet og helse i Norge ved å undersøke hvordan religiøsitet er forbundet
med sosial støtte på den ene siden og eksistensielt velvære på den andre siden.
Spesifikke mål for avhandlinga var å undersøke om det var noen forskjell på grupper av
religiøse- og ikke religiøse mennesker på deres nivå av opplevd sosial støtte, og videre
om dette forholdet ble moderert av alder, kjønn, eller grad av berikelse fra ens livssyn.
Det andre spesifikke målet var å undersøke om, og i så fall på hvilken måte optimisme
og pessimisme er mellomliggende variabler i forholdet mellom religiøs mestring og
eksistensielt velvære, og også om disse sammenhengene var like for mennesker med og
uten langvarige helseproblemer. Det tredje og siste spesifikke målet var å undersøke om
kirkedeltagelse og religiøse opplevelser var relatert til eksistensielt velvære på ulike
måter for kvinner og menn.
Metode: Avhandlingen består av tre artikler med tverrsnittdesign, og er basert på data
fra en spørreundersøkelse som omhandler religion og helse. Spørreskjemaet ble våren
2009 sendt per post til 3000 personer mellom 18-75 år som var tilfeldig trukket fra
folkeregisteret. Av de spurte ønsker 653 personer å delta i studien, og responsraten var
derfor på 22%.
Resultater: Eldre personer som betegner seg som ikke religiøse rapporterte å ha mere
sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. Blant de yngre var det slik at
religiøse menn opplevde mere sosial støtte sammenlignet med menn som ikke var
religiøse. For yngre kvinner var det motsatt. Religiøs mestring hadde en indirekte
sammenheng med eksistensielt velvære gjennom pessimisme, men optimisme hadde
ikke innvirkning på dette forholdet. Disse mekanismene var stort sett like for personer
med og uten langvarige helseproblemer, men forholdet mellom religiøs mestring og
eksistensielt velvære var sterkere for gruppen med langvarige helseproblemer. Generelt
kan man si at gruppen av positive religiøse mestringsstrategier var relatert til høyere
nivå av velvære, mens negative mestringsstrategier var relatert til lavere grad av
velvære. Det siste funnet viste at mere frekvent deltagelse i kirken hadde sammenheng med høyere nivå av eksistensielt velvære for menn, men ikke for kvinner. Flere negative
religiøse opplevelser var relatert til en lavere grav av eksistensielt velvære for både
kvinner og menn, mens flere positive religiøse opplevelser hadde sammenheng med økt
eksistensielt velvære kun for kvinner.
Konklusjon: I en internasjonal sammenheng ser man at religiøsitet og åndelighet kan ha
stor betydning for utvikling av helse. Resultatene fra denne avhandlingen er ikke helt
konsistent med en slik fremstilling. I litteraturen finner man at religiøsitet ofte er en
faktor som har betydning for grad av sosial støtte, og at religiøsitet via sosial støtte har
betydning for folks helse. Man finner ikke en sammenheng mellom religiøsitet og sosial
støtte i denne avhandlingen siden de som ikke var religiøse rapporterte generelt høyere
nivå av sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. På en annen side, fant man i
tråd med internasjonale studier at religiøs mestring, deltagelse i kirken og religiøse
opplevelser var forbundet med eksistensielt velvære. I tillegg ser man også i studier
internasjonalt at religiøs mestring kan være funksjonelt for personer med langvarige
helseproblemer. En sterkere sammenheng mellom religiøs mestring og eksistensielt
velvære fant man også her. For videre studier blir det spesielt relevant å undersøke
betydningen av religiøsitet for menns opplevelse av sosial støtte og velvære, samt på
hvilke måter et ikke religiøst livssyn kan ha betydning for ens opplevelse av sosial
støtte, og videre for folks helse. SUMMARY
Background: In Scandinavia there seems to be a decline in traditional religiousness
which has developed simultaneously with economic growth and modernization. As
religiousness and spirituality are linked to beneficial health outcomes like greater wellbeing,
lacking an existential framework may therefore posit a challenge to people’s
health and well-being. Although the number of scientific publications from studies on
religiousness and health has grown considerably since the 1990s, few studies have been
conducted in a Norwegian context. Consequently, more knowledge is needed in order to
understand if and how religiousness and spirituality are related to health in a secular
Norwegian context.
Aims: The overall aim of this thesis is to gain knowledge on the relationship between
religiousness and health in Norway by examining associations between religiousness
and social support, and between religiousness and existential well-being. Specifically,
the thesis aims to explore if groups of religious people differ from non-religious people
on levels of perceived social support, and further to determine if these differences are
moderated by age, gender, or view of life enrichment. Furthermore, a second specific
aim is to examine if and how optimism and pessimism mediates the relationship
between religious coping and existential well-being and if these mechanisms differ for
people with and without long-standing health problems. Finally, the last specific aim is
to examine whether frequency of church attendance and religious experiences is related
to existential well-being differently for women and men.
Methods: The present thesis has a cross-sectional design. It is based on data from a
mailed questionnaire on religiousness and health distributed to a random sample of
3000 people from the Norwegian registry between the ages of 18-75. The questionnaire
was distributed in the fall of 2009; 653 persons agreed to participate in the study, which
represented a 22% response rate.
Results: Older non-religious people reported higher levels of perceived social support
compared to older religious people. Among younger people, religious men reported
higher levels of social support compared to non-religious men, while the opposite
pattern was found for younger women. Religious coping was related to existential wellbeing
through pessimism but not optimism. The relationship between religious coping
and existential well-being were stronger for people with long-standing health problems,
but the pattern of associations between religious coping and existential well-being were
generally equal compared to people without long-standing health problems. Positive
religious coping strategies were generally related to higher levels of well-being, while
negative coping strategies were related to lower levels of well-being. Attending church
more frequently was related to higher levels of existential well-being for men but not for
women. Negative religious experiences were inversely related to existential well-being for both men and women, while positive religious experiences were related to more
existential well-being for women but not for men.
Conclusions: Compared to many studies that support the notion that religiousness and
spirituality plays a significant role in the development of people’s health, the results of
the present thesis do not consistently support this view. As religiousness is often argued
to be a facilitator of social support, representing a mechanism in which religion
influence beneficial health outcomes, this relationship could not be supported in the
present thesis as non-religious people generally reported higher levels of social support.
On the other hand, the results supported a significant relationship between religious
coping, frequency of church attendance, and existential well-being, which is consistent
with international findings. As religious coping were more strongly associated to
existential well-being for people with long-standing health problems is also consistent
with international studies. Two findings of particular interest were the role of
religiousness for men’s social support and existential well-being and the association
between a non-religious view of life and social support. These findings should be
explored more in depth in further studies.
Has parts
Paper 1: Kvande, Marianne N.; Reidunsdatter, Randi Johansen; Løhre, Audhild; Nielsen, Michael Engelbrecht; Espnes, Geir Arild. Religiousness and Social Support: A Study in Secular Norway. Review of religious research 2015 ;Volum 57.(1) s. 87-109 - is not included ue to copyright available at http://dx.doi.org/ 10.1007/s13644-014-0171-4Paper 2: Kvande, Marianne Nilsen; Kløckner, Christian; Moksnes, Unni Karin; Espnes, Geir Arild. Do Optimism and Pessimism Mediate the Relationship between Religious Coping and Existential Well-Being? Examining Mechanisms in a Norwegian Population Sample. The international journal for the psychology of religion 2015 ;Volum 25.(2) s. 130-151 - is not included due to copyright available at http://dx.doi.org/10.1080/10508619.2014.892350
Paper 3: Kvande, Marianne N.; Kløckner, Christian; Nielsen, Michael E.. Church Attendance and Religious Experience : Differential Associations to Well-Being for Norwegian Women and Men?. Sage Open 2015 http://dx.doi.org/ 10.1177/2158244015612876