Religiousness : associations to existential well-being and social support in a secular Norwegian context

Abstract

NORSK SAMMENDRAG Bakgrunn: I en Skandinavisk sammenheng kan tradisjonell religiøsitet sies å ha hatt en nedgang de siste tjue årene, noe som har skjedd parallelt med økonomisk vekst og modernisering av samfunnet. Fordi religiøsitet og åndelighet er forbundet med bedre helse slik som økt velvære, kan mangelen av et eksistensielt rammeverk for mange være en utfordring. Selv om antallet internasjonale studier som omhandler sammenhenger mellom religion, åndelighet og helse har økt betraktelig siden 1990-tallet, har det vært gjennomført få studier i Norge. Vi trenger derfor mere kunnskap om dette feltet i en Norsk kontekst. Er det slik at religion henger sammen med helse, og på hvilken måte gjør det i så fall det? Mål: Hensikten med denne avhandlinga var å øke kunnskapen om sammenhengen mellom religiøsitet og helse i Norge ved å undersøke hvordan religiøsitet er forbundet med sosial støtte på den ene siden og eksistensielt velvære på den andre siden. Spesifikke mål for avhandlinga var å undersøke om det var noen forskjell på grupper av religiøse- og ikke religiøse mennesker på deres nivå av opplevd sosial støtte, og videre om dette forholdet ble moderert av alder, kjønn, eller grad av berikelse fra ens livssyn. Det andre spesifikke målet var å undersøke om, og i så fall på hvilken måte optimisme og pessimisme er mellomliggende variabler i forholdet mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære, og også om disse sammenhengene var like for mennesker med og uten langvarige helseproblemer. Det tredje og siste spesifikke målet var å undersøke om kirkedeltagelse og religiøse opplevelser var relatert til eksistensielt velvære på ulike måter for kvinner og menn. Metode: Avhandlingen består av tre artikler med tverrsnittdesign, og er basert på data fra en spørreundersøkelse som omhandler religion og helse. Spørreskjemaet ble våren 2009 sendt per post til 3000 personer mellom 18-75 år som var tilfeldig trukket fra folkeregisteret. Av de spurte ønsker 653 personer å delta i studien, og responsraten var derfor på 22%. Resultater: Eldre personer som betegner seg som ikke religiøse rapporterte å ha mere sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. Blant de yngre var det slik at religiøse menn opplevde mere sosial støtte sammenlignet med menn som ikke var religiøse. For yngre kvinner var det motsatt. Religiøs mestring hadde en indirekte sammenheng med eksistensielt velvære gjennom pessimisme, men optimisme hadde ikke innvirkning på dette forholdet. Disse mekanismene var stort sett like for personer med og uten langvarige helseproblemer, men forholdet mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære var sterkere for gruppen med langvarige helseproblemer. Generelt kan man si at gruppen av positive religiøse mestringsstrategier var relatert til høyere nivå av velvære, mens negative mestringsstrategier var relatert til lavere grad av velvære. Det siste funnet viste at mere frekvent deltagelse i kirken hadde sammenheng med høyere nivå av eksistensielt velvære for menn, men ikke for kvinner. Flere negative religiøse opplevelser var relatert til en lavere grav av eksistensielt velvære for både kvinner og menn, mens flere positive religiøse opplevelser hadde sammenheng med økt eksistensielt velvære kun for kvinner. Konklusjon: I en internasjonal sammenheng ser man at religiøsitet og åndelighet kan ha stor betydning for utvikling av helse. Resultatene fra denne avhandlingen er ikke helt konsistent med en slik fremstilling. I litteraturen finner man at religiøsitet ofte er en faktor som har betydning for grad av sosial støtte, og at religiøsitet via sosial støtte har betydning for folks helse. Man finner ikke en sammenheng mellom religiøsitet og sosial støtte i denne avhandlingen siden de som ikke var religiøse rapporterte generelt høyere nivå av sosial støtte sammenlignet med religiøse personer. På en annen side, fant man i tråd med internasjonale studier at religiøs mestring, deltagelse i kirken og religiøse opplevelser var forbundet med eksistensielt velvære. I tillegg ser man også i studier internasjonalt at religiøs mestring kan være funksjonelt for personer med langvarige helseproblemer. En sterkere sammenheng mellom religiøs mestring og eksistensielt velvære fant man også her. For videre studier blir det spesielt relevant å undersøke betydningen av religiøsitet for menns opplevelse av sosial støtte og velvære, samt på hvilke måter et ikke religiøst livssyn kan ha betydning for ens opplevelse av sosial støtte, og videre for folks helse.

SUMMARY Background: In Scandinavia there seems to be a decline in traditional religiousness which has developed simultaneously with economic growth and modernization. As religiousness and spirituality are linked to beneficial health outcomes like greater wellbeing, lacking an existential framework may therefore posit a challenge to people’s health and well-being. Although the number of scientific publications from studies on religiousness and health has grown considerably since the 1990s, few studies have been conducted in a Norwegian context. Consequently, more knowledge is needed in order to understand if and how religiousness and spirituality are related to health in a secular Norwegian context. Aims: The overall aim of this thesis is to gain knowledge on the relationship between religiousness and health in Norway by examining associations between religiousness and social support, and between religiousness and existential well-being. Specifically, the thesis aims to explore if groups of religious people differ from non-religious people on levels of perceived social support, and further to determine if these differences are moderated by age, gender, or view of life enrichment. Furthermore, a second specific aim is to examine if and how optimism and pessimism mediates the relationship between religious coping and existential well-being and if these mechanisms differ for people with and without long-standing health problems. Finally, the last specific aim is to examine whether frequency of church attendance and religious experiences is related to existential well-being differently for women and men. Methods: The present thesis has a cross-sectional design. It is based on data from a mailed questionnaire on religiousness and health distributed to a random sample of 3000 people from the Norwegian registry between the ages of 18-75. The questionnaire was distributed in the fall of 2009; 653 persons agreed to participate in the study, which represented a 22% response rate. Results: Older non-religious people reported higher levels of perceived social support compared to older religious people. Among younger people, religious men reported higher levels of social support compared to non-religious men, while the opposite pattern was found for younger women. Religious coping was related to existential wellbeing through pessimism but not optimism. The relationship between religious coping and existential well-being were stronger for people with long-standing health problems, but the pattern of associations between religious coping and existential well-being were generally equal compared to people without long-standing health problems. Positive religious coping strategies were generally related to higher levels of well-being, while negative coping strategies were related to lower levels of well-being. Attending church more frequently was related to higher levels of existential well-being for men but not for women. Negative religious experiences were inversely related to existential well-being for both men and women, while positive religious experiences were related to more existential well-being for women but not for men. Conclusions: Compared to many studies that support the notion that religiousness and spirituality plays a significant role in the development of people’s health, the results of the present thesis do not consistently support this view. As religiousness is often argued to be a facilitator of social support, representing a mechanism in which religion influence beneficial health outcomes, this relationship could not be supported in the present thesis as non-religious people generally reported higher levels of social support. On the other hand, the results supported a significant relationship between religious coping, frequency of church attendance, and existential well-being, which is consistent with international findings. As religious coping were more strongly associated to existential well-being for people with long-standing health problems is also consistent with international studies. Two findings of particular interest were the role of religiousness for men’s social support and existential well-being and the association between a non-religious view of life and social support. These findings should be explored more in depth in further studies.