dc.description.abstract | Målet med oppgaven er å studere den institusjonelle konstruksjonen av arbeidsledighet fra de
arbeidslediges ståsted. Oppgaven tar utgangspunkt i Dorothy Smiths institusjonelle etnografi,
og bruker arbeidslediges hverdagserfaringer som en inngang til å studere organiseringen av
arbeidsledighet slik den foregår i praksis. Det empiriske grunnlaget for oppgaven er basert på
en todelt datainnsamlingsprosess, hvor intervjuer med arbeidsledig ungdom i Trondheim ble
brukt til å formulere forskningsspørsmål som deretter ble studert gjennom intervjuer med
Nav-ansatte, supplert med analyse av lovverk og forskrifter, interne retningslinjer for oppfølging,
digitale skjemaer, aktivitetsplanen, og arbeidsevnevurderings-dokumentet.
Generelt opplevde de arbeidsledige at de ikke klarte å utrykke sine situasjoner, behov og
ønsker på en måte som Nav forsto og tok hensyn til. Arbeidslinjas visjon om at oppfølgingen
skal tilpasses den enkelte blir iverksett ved at veilederene oversetter de arbeidslediges
individuelle ressurser, hindringer og mål til det generaliserte konseptet arbeidsevne, som skal
måle hvor langt den enkelte står unna arbeidslivet og avgjøre hvilke virkemidler som skal gis.
Prinsippet om at de som har størst behov skal få mest ressurser gjør at det stilles hardere krav
til vurdering og dokumentering jo lenger den arbeidsledige står unna arbeidslivet. Et resultat
av dette kan være at de mest ressursvake brukerne også er de som blir underlagt mest kontroll,
og at den enkeltes situasjon blir omformet til å passe inn i allerede eksisterende kategorier
framfor å gjenspeile virkeligheten den skal dokumentere.
I oppgavens drøftningsdel analyserer jeg arbeidsevne-konseptet i lys av Foucaults begrep
om styringsmentalitet, og viste hvordan de arbeidslediges erfaringer kan forklares ut fra
veilederenes konseptuelle arbeid slik det foregår i praksis. Jeg argumenterer for at konseptet
om arbeidsevne brukes til å forvandle enkeltmennesket til en styrbar bruker, og at Nav
dermed ikke bare behandler, men også konstruerer fenomenet arbeidsledighet. Videre drøfter
jeg vurdering, forbedring og salg av arbeidsevne opp mot generelle teorier om velferdsstaten.
Her argumenterer jeg for at Navs aktiveringstiltak gir de arbeidsledige tilgang på goder som
interaksjon, mestringsfølelse og kompetanse utenfor arbeidslivet, samtidig som at det overordnede
målet er å forbedre og selge den enkeltes arbeidskraft på det ordinære arbeidsmarkedet.
Til sist argumenterer jeg for fruktbarheten av en institusjonell forståelse av
arbeidsledighet, hvor arbeidsledighet anses som en institusjonalisert rolle snarere enn et trekk
ved individet selv. | nb_NO |