Yte etter evne, få etter behov : en institusjonell etnografisk studie av arbeidsledighet

Abstract

Målet med oppgaven er å studere den institusjonelle konstruksjonen av arbeidsledighet fra de arbeidslediges ståsted. Oppgaven tar utgangspunkt i Dorothy Smiths institusjonelle etnografi, og bruker arbeidslediges hverdagserfaringer som en inngang til å studere organiseringen av arbeidsledighet slik den foregår i praksis. Det empiriske grunnlaget for oppgaven er basert på en todelt datainnsamlingsprosess, hvor intervjuer med arbeidsledig ungdom i Trondheim ble brukt til å formulere forskningsspørsmål som deretter ble studert gjennom intervjuer med Nav-ansatte, supplert med analyse av lovverk og forskrifter, interne retningslinjer for oppfølging, digitale skjemaer, aktivitetsplanen, og arbeidsevnevurderings-dokumentet. Generelt opplevde de arbeidsledige at de ikke klarte å utrykke sine situasjoner, behov og ønsker på en måte som Nav forsto og tok hensyn til. Arbeidslinjas visjon om at oppfølgingen skal tilpasses den enkelte blir iverksett ved at veilederene oversetter de arbeidslediges individuelle ressurser, hindringer og mål til det generaliserte konseptet arbeidsevne, som skal måle hvor langt den enkelte står unna arbeidslivet og avgjøre hvilke virkemidler som skal gis. Prinsippet om at de som har størst behov skal få mest ressurser gjør at det stilles hardere krav til vurdering og dokumentering jo lenger den arbeidsledige står unna arbeidslivet. Et resultat av dette kan være at de mest ressursvake brukerne også er de som blir underlagt mest kontroll, og at den enkeltes situasjon blir omformet til å passe inn i allerede eksisterende kategorier framfor å gjenspeile virkeligheten den skal dokumentere. I oppgavens drøftningsdel analyserer jeg arbeidsevne-konseptet i lys av Foucaults begrep om styringsmentalitet, og viste hvordan de arbeidslediges erfaringer kan forklares ut fra veilederenes konseptuelle arbeid slik det foregår i praksis. Jeg argumenterer for at konseptet om arbeidsevne brukes til å forvandle enkeltmennesket til en styrbar bruker, og at Nav dermed ikke bare behandler, men også konstruerer fenomenet arbeidsledighet. Videre drøfter jeg vurdering, forbedring og salg av arbeidsevne opp mot generelle teorier om velferdsstaten. Her argumenterer jeg for at Navs aktiveringstiltak gir de arbeidsledige tilgang på goder som interaksjon, mestringsfølelse og kompetanse utenfor arbeidslivet, samtidig som at det overordnede målet er å forbedre og selge den enkeltes arbeidskraft på det ordinære arbeidsmarkedet. Til sist argumenterer jeg for fruktbarheten av en institusjonell forståelse av arbeidsledighet, hvor arbeidsledighet anses som en institusjonalisert rolle snarere enn et trekk ved individet selv.