Hvordan kan intensivsykepleieren bidra til optimal sedering hos respiratorpasienten?

Abstract

Bakgrunn: Bakgrunnen for vårt litteraturstudie var at vi ønsket mer kunnskaper om sedering til respiratorpasienter. I vår praksis på intensivavdelingen fikk vi inntrykk av at målet i sederingen var uklart og at sedasjonsskalaer og sedasjonsprotokoller ikke ble brukt. Hensikt: Med problemstillingen som utgangspunkt ønsket vi å belyse intensivsykepleierens funksjon og ansvar med bakgrunn i gjeldende forskningsbasert litteratur innenfor sedasjonspraksis. Metode: Litteraturstudie ble valgt som metode med søkeordene: mechanical ventilation and sedation, sedation and oralintubated mechanical ventilation, sedatives and analgesics, protocol, intensive care nurses and sedation i forskjellige databaser innenfor helse- og medisin. Resultat: Resultatene i sedasjonsforskningen fremhever tre viktige strategier for optimal sedering. Det innebærer bruk av sedasjonsskala og sedasjonsprotokoll, daglig oppvåkning og daglig spontan respirasjon fordi dette viser seg å redusere antall respiratordøgn, antall intensivdøgn og i enkelte studier redusert mortalitet. I studiene har intensivsykepleieren vært sentral i vurderinger og utførelsen av sederingen. Konklusjon: Vi tror at intensivsykepleierens kunnskap og kompetanse vil være avgjørende for hvor optimal sederingen blir. I den forskningen som har blitt gjort innenfor sedasjon har det vært lite fokus på pasientens opplevelse. Vi mener derfor at fremtidens forskning bør innebære hvordan pasienten opplever en ujevn sedasjonsdybde og hvordan intensivsykepleieren kan samarbeide tettere med respiratorpasienten.