The Kiss of Eternity: Revisiting Twilight as a staple of girl culture

Abstract

Oppgaven diskuterer filmen Twilight (Catherine Hardwicke, 2008) som en ‘guilty pleasure’ og ‘bad object’. Årsaken til dens appell i populærkultur bunner i filmens stemning og karakterer som har gotiske røtter, men moderne presentasjon.

Twilight ble et globalt fenomen ved utgivelsen i 2008 og utløste sterke reaksjoner, både positive og kritiske. En stor del av kritikken av filmen, og dens publikum, gjaldt et oppfattet budskap til et ungt, kvinnelig publikum, samt dens tilsynelatende mangel på et klassisk plot og konvensjonelle skrekksjangertroper.

Mens filmen bruker konvensjonene som er etablert i vampyrfilmer, er en vanlig kritikk av Twilight dens tilsynelatende undergraving av vampyrmytologien, og filmskapernes valg om å ikke lage en skrekkfilm, men heller en gotisk romanse. Til tross for disse tilsynelatende ukonvensjonelle og kontroversielle valgene, resonerte filmen hos et stort og, for det meste, kvinnelig publikum.

Ved hjelp av Murray Smiths modell for karakterengasjement, og Greg M. Smiths tilnærming til analyse av stemningssignaler, skal oppgaven forklare den ubestridelige (og udødelige) appellen til Twilight. Catherine Driscolls arbeid om tenårings-, ungdoms- og jentekultur er også essensielt for oppgavens utforskning av hvorfor kulturelle produkter laget av og for jenter og kvinner ofte blir sett på som mindreverdige objekter, og ikke verdig akademisk analyse.

The thesis discusses the film Twilight (Catherine Hardwicke, 2008) as guilty pleasure and bad object. The cause of its appeal in popular culture is traced in the film’s creation of particular moods and through the construction of characters that have Gothic roots but modern sensibilities.

Twilight became a global phenomenon on its release in 2008 and sparked strong reactions, both favourable and critical. A big part of the criticism of the film, as well as its audience, concerned its perceived message to a young, female audience, and also its ostensible lack of a classic plot and conventional horror genre tropes.

While the film uses the lore and conventions established in vampire films, a common critique of Twilight is its apparent subversion of the vampire mythology, and the filmmakers’ choice to not make it a horror film but rather a Gothic romance. Despite these seemingly unconventional and controversial choices, the film resonated with a big and mostly female audience.

With the aid of Murray Smith’s model of character engagement, and Greg M. Smith’s approach to analysis of mood cues, the thesis aims to explain the undeniable (and undead) appeal of Twilight. Catherine Driscoll’s work on teen, youth and girl culture is also essential to the thesis’ exploration of why cultural products made by and for girls and women are often seen as lesser objects, and not worthy of academic analysis.