Barns deltakelse i barnevernets arbeidsprosesser

Abstract

Sammendrag Barns rett til å delta er en viktig rettighet i Norge. Senere års endringer i flere lovverk for å styrke barns rett til å delta, møter likevel utfordringer når retten skal praktiseres. Denne studien utforsker hvordan deltakelse blir forstått og praktisert innenfor barnevernets praksisfelt. Deltakelse er prosesser som ikke lett lar seg forandre kun ved å endre lovverk eller prosedyrer. Når den lovpålagte deltakelsen skal oversettes til praksis blir det vesentlig for utøvelsen hva som er formål og begrunnelse for barns deltakelse. Studiens informanter begrunner formålet med deltakelse hovedsakelig i barnets rettigheter. Et ensidig rettighetsfokus kan reduseres til at den gjennomførte deltakelse blir et mål i seg selv. Viktigere enn å stille spørsmål om barna deltar, er det å rette oppmerksomheten på hvordan barn deltar og skaper mening i sine erfaringer. Studiens tema er utforsket gjennom flere metoder: litteraturgjennomgang av studier på barns deltakelse i barnevernet, dokumentanalyse av 216 barnevernjournaler og 13 fokusgruppeintervjuer med barnevernsansatte. Studiens funn belyser hvordan direkte og indirekte deltakelsesformer tilbyr ulike deltakelsesposisjoner for barn i barnevernet. Indirekte deltakelse, der barnevernet snakker om barna med foreldre og samarbeidspartnere, beskrives som vanlig praksis. Indirekte deltakelse begrunnes i barnets behov for beskyttelse, at voksne gir mer valide svar, og at direkte samtale med barnet ikke er nødvendig, fordi de voksne vet hva som er best for barnet. Direkte deltakelsesformer, der barnet samtaler alene med barnevernsarbeideren, sikrer best at barnets synspunkt kommer fram i barnevernets dokumenter. Når studiens dokumentanalyse viser at én samtale er mest vanlig, tyder det på at samtalene sjelden foregår som en prosess. Barns synspunkter, meninger og forståelser er ikke stabile karaktertrekk ved barna, de er i bevegelse og endres over tid. Av den grunn kan barns uttalelser aldri reduseres til absolutte betydninger. Ut fra en slik forståelse vil ikke én samtale imøtekomme barnets behov for deltagelse. Ønsker vi deltakelsesprosesser er det ikke nok at de ansatte opplever det som et krav. Barns rett til å delta utfordrer etablerte praksiser og må reflekteres over, argumenteres for og innarbeides.

Summary Children's right to participate is a crucial right in Norway. Despite recent legislative changes aimed at strengthening this right, challenges remain for its practical implementation. This study explores how participation is understood and practiced within child welfare practice. Participation is a complex process not easily changed by legislation or procedures alone. The purpose and justification of children's participation are critical for its effective implementation. The study’s informants primarily justify participation through children's rights. However, a narrow focus on rights risks reducing participation to the point that the completed participation becomes a goal in itself. More important than asking questions about whether children participate, is to direct attention to how children participate and derive meaning from their experiences. The study uses multiple methods: a literature review on children's participation in child welfare, document analysis of 216 child welfare records, and 13 focus group interviews with child welfare workers. Findings reveal that direct and indirect forms of participation offer different participation positions for children in child welfare. Indirect participation, where child welfare communicates about the children with parents and partners, is common practice. This is justified by the need to protect the child, the belief that adults provide more valid answers, and the assumption that adults know what is best for the child. Direct participation, where the child communicates alone with the child welfare worker, better ensures that the child's views are reflected in the welfare documents. However, document analysis shows that, typically, only one conversation occurs, indicating that these interactions rarely constitute an ongoing process. Children’s views are fluid and evolve over time, meaning that a single conversation cannot fully capture their perspectives. To foster participation processes, it is insufficient for child welfare workers to view it merely as a requirement. Children's right to participate challenges established practices and demands ongoing reflection, justification, and incorporation into daily routines.