Strategic Autonomy: An analysis of agenda-setting dynamics in the EU

Abstract

Strategisk autonomi er et begrep som i dag betegner EUs ambisjon om å være en selv-hevdende og selvstendig aktør i en verden som i økende grad karakteriseres av proteksjonisme og maktkamp. Begrepets definisjon og viktighet har endret seg betraktelig gjennom det siste tiåret. Fra å i utgangspunktet kun omfatte sikkerhets- og forsvarspolitikk, har strategisk autonomi blitt et begrep som omfatter og legger føringer for nærmest alle EUs politikkområder. Resultatet er en mer pragmatisk tilnærming til den internasjonale arenaen og mer strategisk bruk av handelspolitikk, som i større grad enn tidligere preges av proteksjonistiske trekk – som strider med de neoliberale prinsippene EU ble etablert på. Hvorfor og hvordan har denne endringen skjedd?

For å gi svar analyserer denne oppgaven hvordan strategisk autonomi har blitt satt høyere på EUs agenda mellom 2013 og 2023. Ved bruk av John Kingdon’s Multipe Streams Approach kartlegger oppgaven hvilke aktører som var involvert i prosessen som har bidratt til å sette strategisk autonomi på EUs agenda, og hvordan påvirkning den politiske konteksten hadde. Videre undersøker oppgaven hvilke strategier som ble brukt av de ulike aktørene for å få en bedre forståelse for de respektive aktørenes innflytelse. I motsetning til flertallet av eksisterende studier av agenda-setting i EU, er dette en studie som studerer flere aktørers påvirkning i agenda-setting-prosesser, samtidig.

Funnene viser at antallet aktører involvert i tidsperioden var varierende. To av de største medlemslandene i EU – Frankrike og Tyskland – samt EUs høyrepresentant for utenrikssaker var de mest konsistente aktørene involvert i å sette strategisk autonomi på agendaen, og brukte ulike påvirkningsstrategier aktivt. Andre medlemsland og EU-institusjoner har involvert seg underveis. Et større antall involverte aktører ble spesielt observert i kjølvannet av kriser som COVID-19-pandemien og Russlands invasjon av Ukraina. Analysen viser blant annet at et resultat av styrket strategisk autonomi er dypere integrasjon på en rekke av EUs politikkområder.

Strategic autonomy is a term that today encompasses the EU’s ambition to be a self-assertive and independent actor in a world that is increasingly characterized by power struggles and protectionism. The definition and importance of the term has changed dramatically over the last decade. Initially an approach only applied to security and defence matters, it has become a guiding principle entrenched in most of the EU’s policy areas. The result is a more pragmatic approach to the international arena and a more strategic trade policy with protectionist connotations – indicating a breach with the neoliberal thinking that has traditionally guided the EU since its inception. Why and how has this change happened?

In order to provide answers, this thesis studies how strategic autonomy has been brought onto the EU’s agenda. Drawing on John Kingdon’s Multiple Streams approach, the thesis maps out which actors were involved in the push for strategic autonomy between 2013 and 2023 and how the political context impacted the process. By examining their entrepreneurial strategies, the thesis traces each actor’s influence. The purpose of the study is providing a better understanding of the complex dynamics of agenda-setting in the EU by studying the fluctuating participation of multiple actors and the variety of strategies involved. Thereby, the thesis stands out as a multiple-actor study among the existing body of agenda-setting studies in the EU, which are mostly single-actor studies.

The findings reveal that the actors involved fluctuated throughout the time period in question. Two important EU member states, Germany and France, as well as the HR/VP, were found to be the most consistent actors involved in the push for strategic autonomy, actively using different entrepreneurial strategies to influence the process. Other member states and EU institutions got increasingly involved after important critical events, such as the COVID-19 pandemic and the Russian invasion of Ukraine. It was uncovered that an important result of strategic autonomy gaining more importance is deeper integration on multiple EU policy areas.