Navigating Cinematic Landscapes: The Notion of Space in Agnès Varda's Films
Abstract
Denne avhandlingen undersøker samspillet mellom romlig rettferdighet, identitetsdannelse og kollektiv minneskaping i de filmatiske verkene til Agnès Varda. Ved å trekke på teorier om romlighet fra forskere som Edward Soja og Gaston Bachelard, dykker studien inn i Vardas unike filmatiske tilnærming til å skildre rom som lagringssteder for identitet og arenaer for sosial kamp. Gjennom en grundig analyse av utvalgte filmer, inkludert La Pointe Courte (1955), Cleo fra 5 til 7 (1962), En synger, den andre ikke (1977), Vagabond (1985), Gleaners and I (2000), Faces Places (2017), og Varda by Agnès (2019), utforsker forskningen hvordan Vardas filmer fanger individuelle livserfaringer innen spesifikke romlige kontekster, samtidig som de tar opp bredere sosio-politiske spørsmål som kjønnsulikhet, marginalisering og miljørettferdighet. Ved å undersøke Vardas bruk av romlig billedspråk, fortellerteknikker og filmatisk estetikk, avdekker denne avhandlingen hvordan hennes filmer fungerer som kraftfulle refleksjoner av kollektivt minne og romlig bevissthet, og inviterer seere til å revurdere deres oppfatninger av rom, identitet og rettferdighet. This thesis examines the interplay between spatial justice, identity formation, and collective memory creation in the cinematic works of Agnès Varda. Drawing on theories of spatiality by scholars such as Edward Soja and Gaston Bachelard, the study delves into Varda's unique cinematic approach to portraying spaces as repositories of identity and sites of social contestation. Through a comprehensive analysis of select films, including La Pointe Courte (1955), Cleo from 5 to 7 (1962), One Sings, the Other Doesn't (1977), Vagabond (1985), The Gleaners and I (2000), Faces Places (2017), and Varda by Agnès (2019), the research explores how Varda's films capture the lived experiences of individuals within specific spatial contexts, while also addressing broader socio-political issues such as gender inequality, marginalization, and environmental justice. By examining Varda's use of spatial imagery, narrative techniques, and cinematic aesthetics, this thesis reveals how her films serve as powerful reflections of collective memory and spatial consciousness, inviting viewers to reconsider their perceptions of space, identity, and justice.