Partssamarbeid, lønn og produktivitet: Betydningen av tariffavtaler i norske foretak

Abstract

Gjennom inngåelsen av hovedavtalen mellom LO og NHO i 1935 bidro partene i norsk arbeidsliv til å etablere en plattform for samarbeid og konflikthåndtering. Tariffavtalene utgjør i dag ryggraden i den norske arbeidslivsmodellen, gjennom å knytte lønnspolitikk og samarbeid på samfunnsnivå sammen med hvordan arbeidet organiseres på den enkelte arbeidsplass. Mens avtalene først og fremst er ment å sikre en rettferdig lønnspolitikk og anstendige arbeidsvilkår, har det også vært et bevisst formål at de skal være et virkemiddel for å sikre økt produktivitet. Ved hjelp av regnskapsdata for norske private foretak i perioden 2000–2018, koblet til data om alle arbeidstakere som arbeidet i disse foretakene, studerer vi hvordan lønn og produktivitet varierer med andelen fagorganiserte blant de ansatte og tilstedeværelsen av tariffavtaler.

Through the agreement between the Norwegian Confederation of Trade Unions (LO) and the Confederation of Norwegian Enterprise (NHO) established in 1935, collective partners in Norway contributed to the creation of a platform for collaboration and conflict resolution. Today, collective agreements represent a cornerstone in the Norwegian model for working life, linking wage policies and cooperation at the societal level with workplace organization. While initially aimed at ensuring fair wage policies and decent working conditions, there has also been a deliberate effort to use these agreements as a tool for increasing productivity. Using accounting data from Norwegian private firms in the period 2000-2018 linked to data on all employees working in these firms, we study how wages and productivity vary with union density and the presence of collective agreements.