Rettssikkerhet er ikke for alle. Regler om tvang i lys av byråkratisk metode og insisterende praksis

Abstract

Rettsliggjøringen av helse- og omsorgstjenestene innebærer en betydelig grad av kompleksitet som både krever faglig kompetanse og ivaretakelse av rettssikkerhetsgarantier fra ikke-jurister. Dette er to sentrale premisser som ligger til grunn i tvangslovgivningen, og er ment å styrke rettssikkerheten til brukere og pasienter i møte med helse- og omsorgstjenestene. I denne artikkelen ser vi på de to ovennevnte premisser for tvangslovgivningens anvendelse etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9, i lys av forskning som beskriver landskapet som lovgivningen er ment å virke i. Forskningen viser utstrakt bruk av «byråkratisk metode» og «insisterende praksis», noe som kan tyde på at de premisser som følger av gjeldende rett, heller ikke vil bli oppfylt gjennom ny tvangslovgivning. Ut fra dette bakteppet diskuterer vi betydningen for rettssikkerheten til personer med utviklingshemming som følge av diskrepansen mellom lovens idealer og helse- og omsorgstjenestens realiteter.