Tallene taler for like muligheter

Abstract

Kjønnsinkluderende beslutningstaking har vært et tema i NIF i flere tiår, men likevel fortsetter kvinner å være underrepresentert, særlig blant toppledere. Dette er problematisk både fordi det svekker demokratiet i organisasjonen, som NIF tufter sin virksomhet på, og fordi det går utover organisasjonens hovedformål, som er idrettsaktivitet, fordi NIF anser at «bedre kjønnsbalanse betyr bedre idrett» (Kjøll et al., 2022). Formålet med denne studien er å undersøke hvilke tiltak norske idrettsorganisasjoner iverksetter for å oppnå NIFs uttalte mål om kjønnsinkluderende beslutningstaking, og forstå i hvilken grad disse tiltakene er effektive. For å gi svar på dette har jeg benyttet en kvalitativ tilnærming, med intervjuer med elleve informanter i seks idrettsorganisasjoner på de tre øverste nivåene i NIF, med dokumenter som støtte. Datamaterialet er analysert i lys av feministisk organisasjonsteori og Joan Ackers ulikhetsregime, og tidligere forskning på tre nivåer: struktur, kultur og individ. Organisasjonene i denne studien skiller seg positivt ut fra gjennomsnittstall med hensyn til kvinners representasjon blant beslutningstakere, og til dels toppledere. Funnene viser at kjønnsulikhet i beslutningstaking er synliggjort, og tiltak for å oppnå kjønnsinkluderende beslutningstaking er legitimert i alle de seks organisasjonene. Dog er dette legitimert i kjønnsbalanse, og tiltakene som iverksettes konsentrerer seg i størst grad rundt struktur- og individnivå. Disse vurderes som effektive ved at de har økt antall kvinnelige beslutningstakere og toppledere, men disse tiltakene er ikke tilstrekkelige for å endre organisasjoners prosesser og praksiser, og dermed kan det opprettholde ulikhetsregime. To av de seks organisasjonene har iverksatt tiltak på kulturnivå, som i større grad utfordrer ulikhetsregime og idrettsorganisasjoners ofte androsentriske og maskuline organisasjonslogikk. Funnene peker i retning av at iverksetting og effektiviteten av tiltak er avhengig av enkeltindividers forpliktelse og kontekstuelle forhold. Dette kan redusere tiltakenes effektivitet og muligheten for at kjønnsinkluderende beslutningstaking blir en iboende del av organisasjonen og organisasjonslogikken. I lys av disse funnene kan det by på utfordringer når informantenes oppfatninger om veien videre med hensyn til kjønnsinkluderende beslutningstaking knyttes til tiltak på strukturnivå.

Gender-inclusive decision making has been a topic of discussion in NIF for several decades. Yet, there continues to be an under-representation of women, especially amongst top leaders. This is problematic because it both impairs the democracy in the organization, on which NIF bases its operations, and because it exceeds the organization’s main purpose of sports activity, because NIF views that “improved gender balance means better sport” (Kjøll et al., 2022). The purpose of the current study is to examine what measures Norwegian sports organizations implement to achieve NIF’s pronounced aims regarding gender-inclusive decision-making, and to understand to what extent such initiatives are effective. To answer this, a qualitative approach was developed, where interviews with eleven informants in six different sports organizations in the three top levels of NIF, with documents as support, was conducted. Data-material is analyzed in light of feminist organizational theory and Joan Acker’s inequality regime, and previous research on three levels: structure, culture, and individual. The organizations in the current study positively differ from average numbers regarding female representation among decision-makers, and partly among top leaders. Findings show that gender inequalities in decision-making are made visible, and measures to achieve gender-inclusive decision-making is legitimated in all six organizations. However, this is legitimized as gender balance, and the measures being implemented mainly pertain to structural and individual levels. These are considered effective, due to the result in increased female decision-makers and top leaders. Yet, the measures are not sufficient to change organizational processes and practices, and the inequality regime may continue to be sustained. Two of the six organizations have implemented measures on the cultural level, which challenges the inequality regime and sports associations frequent androcentric and masculine organizational logic. The findings indicate that implementation and effectivity of the measures are dependent on individuals’ commitment and contextual conditions. Thus, the effectivity of the measures and the possibility for gender-inclusive decision-making to become an inherent part of an organization and organizational logic may be diminished. In light of these findings, challenges may occur when the informants’ perceptions regarding the next steps for gender-inclusive decision-making is linked to measures on a structural level.