The EU Environmental Policy's "Branching Beyond Borders": Exploring the Externalization of the EU Deforestation Regulation in Indonesia

Abstract

Avskoging fortsetter å være et globalt problem ettersom verden står overfor stadig sterkere klimaendringer. Ettersom mye av avskogingen skyldes produksjon av enkelte råvarer, har EU vedtatt en forordning om avskogingsfrie produkter, ofte omtalt som EU's avskogingsforordning (EUDR). Forordningen har som mål å fjerne EUs bidrag til den globale avskogingen, og stiller krav til aktsomhetsvurderinger av syv avskogingsrelaterte varer for at de skal kunne gjøres tilgjengelige på EU-markedet. Den ensidige forordningen har imidlertid vakt sterke reaksjoner fra produsentland i det globale sør, særlig Indonesia. Som verdens største produsent av palmeolje mener indonesiske statlige og private aktører som er berørt av forordningen, at den er «diskriminerende» og en form for «reguleringsimperialisme». Saken er det siste spenningsmomentet i forholdet mellom EU og Indonesia, som venter på å utvikle seg i forbindelse med inngåelsen av den omfattende økonomiske partnerskapsavtalen mellom Indonesia og EU. I lys av den indonesiske reaksjonen på EUDR går EU med på å opprette en felles arbeidsgruppe med den indonesiske regjeringen for å koordinere de ulike bekymringene til de indonesiske interessentene.

Denne avhandlingen handler om å forstå eksternaliseringsprosessen av EUs interne miljøpolitikk i EUDRs tilfelle. Forskningen søker særlig å forstå prosessene og betingelsene som ligger til grunn for en slik eksternalisering, samt hvor effektiv den er. Ved hjelp av begrepet ekstern styring og en prosess-sporingsmetode vil avhandlingen analysere primærdata fra blant annet intervjuer med sentrale aktører i forbindelse med eksternaliseringen av EUDR i Indonesia.

Avhandlingen viser at selv om EUDR er en unilateral EU-politikk som er ment å eksternaliseres gjennom markedsmekanismer (markedsstyring), har den indonesiske responsen ført til at prosessen har gått i retning av gjensidig samarbeid og politiske koordineringsmekanismer (nettverksstyring), noe som kommer til syne gjennom opprettelsen av den felles arbeidsgruppen. Dette er mulig på grunn av en middels og symmetrisk gjensidig avhengighet fra begge sider. Eksternaliseringsprosessen har også ført til at indonesiske interessenter har valgt EUDR, særlig gjennom utviklingen av nasjonale regler og initiativer rundt EUDR og for å fremme etterlevelse av regelverket.

Deforestation continues to be a global concern as the world faces intensifying climate change. As much deforestation is driven by the production of some commodities, the European Union has passed its Regulation on Deforestation-free Products, commonly referred to as the EU Deforestation Regulation (EUDR). With the aim of reducing the EU’s contribution to global deforestation, the regulation imposes “deforestation-free” due diligence requirements on seven deforestation-linked commodities in order for them to be made available on the EU market. However, the unilateral regulation has provoked strong reactions from producing countries in the Global South, especially Indonesia. As the world’s largest producer of palm oil, Indonesian state and private stakeholders affected by the regulation deem it to be “discriminatory” as well as a form of “regulatory imperialism”. The issue constitutes the latest point of tension in the EU-Indonesia relationship, which awaits progression with the conclusion of the Indonesia-EU Comprehensive Economic Partnership Agreement. In light of the Indonesian reaction to the EUDR, the EU agrees to set up a joint task force with the Indonesian government to coordinate various concerns of the Indonesian stakeholders.

In light of this, this thesis is concerned with understanding the externalization process of EU environmental policy in the case of the EUDR. Particularly, the research seeks to understand the processes and conditions in which such externalizations occur, as well as their effectiveness. Employing the concept of external governance and a process-tracing methodology, the thesis utilizes a mix of primary and secondary sources, complemented with first-hand data gathered from semi-structured nterviews with key actors surrounding the EUDR externalization in Indonesia.

The thesis has found that although the EUDR is a unilateral EU policy intended to externalize through market mechanisms (market governance mode), the Indonesian response has led the process to shift towards mutual cooperation and policy coordination mechanisms (network governance mode), evident through the formation of the joint task force. This is facilitated by medium and symmetric interdependence from both ends of the issue. The externalization process has also led to rule selection of the EUDR by Indonesian stakeholders, particularly through the development of domestic rules and initiatives surrounding the EUDR and to promote compliance to the regulation.