| dc.description.abstract | Fosterhjemsomsorgen er en viktig del av barneverntjenestens oppfølging av sårbare barn og unge. Mens mye av oppmerksomheten og oppfølgingen på området er rettet mot barna som blir plassert i fosterhjemmene, blir biologiske barn av fosterforeldre ofte oversett og glemt. I 2021 ble det vedtatt en ny barnevernslov i Norge som bidro til å sikre en lovfestet rett til oppfølging av hele fosterfamilien, også fosterforeldres biologiske barn. Selv om disse barna er en vesentlig del av det daglige livet i fosterhjemmene, har en slik lovfestet rett hittil manglet for å sikre oppfølging og støtte til disse barna. Denne mangelen kan ha ført til at biologiske barn i fosterhjem ikke fikk den oppmerksomheten og støtten de før trengte for å møte de utfordringene som kan oppstå i forbindelse med plasseringen. Det kan oppstå både følelsesmessige og praktiske problemer ved å dele hjem og oppvekst med barn som har opplevd omsorgssvikt. Fosterforeldres biologiske barn fortjener også å bli ivaretatt på en måte som tar hensyn til deres oppvekstsvilkår og unike situasjon. Det var derfor viktig at lovgivningen og retningslinjene innenfor fosterhjemsomsorgen ble revidert for å ivareta, anerkjenne og inkludere biologiske barn av fosterforeldre som de bidragsyterne de faktisk er. Det står ikke noe om hva denne oppfølgingen rent konkret skal innebære, det er opp til hver enkelt kommune å bestemme. Det kan eksempelvis omfatte tiltak som ser på deres behov, fastsette regelmessig sjekkpunkt, veiledninger og rådgivning av både fosterforeldrene og deres biologiske barn omkring situasjonen. Ved å ta disse skrittene er det bedre sikret at alle barn i fosterhjemmet får den omsorgen, støtten og oppfølgingen de fortjener for å trives og utvikle seg på best mulig måte. Hvordan den nye loven har bidratt å bedre forholdene for fosterforeldres biologiske barn er enda for tidlig å si. Denne studien bygger seg på opplevelser og erfaringer fra informanter som bodde sammen med fosterbarn før denne loven trådte i kraft.
Studien baserer seg på et fenomenologisk og hermeneutisk vitenskapssyn. Metoden har bestått av kvalitative dybdeintervjuer med syv voksne biologiske barn av fosterforeldre, som har delt hele eller deler av sin oppvekst med ett eller flere fosterbarn. Den setter søkelyset på flere sentrale aspekter ved å være fostersøsken til fosterbarn. Noen av informantene har fortsatt kontakt med fosterbarna, mens andre har ikke pratet med dem på flere år. Dermed gir studien både et nåtidsperspektiv og et retroperspektiv gjennom empirien den presenterer. Ved å se på informantenes personlige erfaringer og opplevelser bidrar studien til en bredere kunnskap rundt hvordan deres dagligliv har vært og hvilke faktorer de ser på som viktige å fokusere på ved oppfølgingen av biologiske barn i fosterhjem. Informantene gir en innsikt i både utfordringer og gleder som følger med ved å vokse opp sammen med fosterbarn, samt hva de har savnet og tror kan gjøres bedre for å sikre en enda bedre oppfølging av fremtidens fostersøsken. Ved å se på både fortids- og nåtidsperspektiver kan studien bidra til å kaste lys over hvordan opplevelser og erfaringer fra barndommen kan ha preget informantene både under oppveksten og til de voksenpersonene de er i dag. Oppsummert mener informantene at de ikke ville vært opplevelsene foruten, og at selv om de har støtt på utfordringer underveis har det vært «verdt det». Det gis uttrykk for at deres opplevelser har formet dem til de personene de er i dag, både når det kommer til omsorg, empati, raushet, en dypere forståelse for mellommenneskelige relasjoner og i noen tilfeller også preget deres yrkesvalg.
Nøkkelord: Fosterhjemsomsorg, barnevern, fostersøsken og fosterforeldres egne barn. | |
| dc.description.abstract | Foster care is an important part of the child welfare services' follow-up of vulnerable children and young people. While much of the attention and follow-up in this area is focused on the children who are placed in foster homes, biological children of foster parents are often overlooked and forgotten. In 2021, a new Child Welfare Act was adopted in Norway, which helped to ensure a statutory right to follow-up of the entire foster family, including the foster parents' biological children. Although these children are an essential part of daily life in foster homes, such a statutory right has so far been lacking to ensure follow-up and support for these children. This lack may have resulted in biological children in foster care not receiving the attention and support they previously needed to meet the challenges that may arise in connection with the placement. Sharing a home and upbringing with children who have experienced neglect can cause both emotional and practical problems. The biological children of foster parents also deserve to be cared for in a way that takes into account their upbringing and unique situation. That's why it was important that the legislation and guidelines for foster care were revised to safeguard, recognize and include biological children of foster parents as the contributors they actually are. The guidelines do not specify what this follow-up should entail; it is up to each community to decide. This can include, for example, taking steps to address their needs, setting regular checkpoints, providing guidance and counseling both the foster parents and their biological children about the situation. By taking these steps, it is better ensured that all children in foster care receive the care, support and follow-up they deserve to thrive and develop in the best possible way. It is still too early to say how the new law has helped to improve conditions for foster parents' biological children. This study is based on the experiences of informants who lived with foster children before this law came into force.
The study is based on a phenomenological and hermeneutic view of science. The method consisted of qualitative in-depth interviews with seven adult biological children of foster parents, who have shared all or part of their childhood with one or more foster children. It highlights several key aspects of being a foster sibling to a foster child. Some of the informants are still in contact with their foster siblings, while others have not spoken to them for several years. Thus, the study provides both a present and a retrospective perspective through the empirical data it presents. By looking at the informants' personal experiences, the study contributes to a broader knowledge of what their daily lives have been like and what factors they see as important to focus on when following up biological children in foster care. The informants provide insight into both the challenges and joys of growing up with foster children, as well as what they have missed and believe can be done better to ensure even better follow-up of future foster siblings. By looking at both past and present perspectives, the study can help to shed light on how experiences from childhood may have influenced the informants both as they grew up and as the adults they are today. In summary, the informants believe that they wouldn't have been without their experiences, and that even though they encountered challenges along the way, it was “worth it”. It is expressed that their experiences have shaped them into the people they are today, both in terms of care, empathy, generosity, a deeper understanding of interpersonal relationships and in some cases also characterized their choice of profession.
Keywords: Foster care welfare, child protection, foster siblings and foster parents' own children. | |