Autensitet og transkulturasjon i NMG/G-HUSET

Abstract

Denne masteravhandlinga undersøker påstanden frå dokumentarserien Takin’ Ova (2017) der personar i det norske hiphopmiljøet hevdar at norsk rap er gått frå ein kultur med mange strenge uskrivne reglar til ein open kultur der «alt er lov». For å undersøke påstanden tek eg i bruk eit teoretisk rammeverk som er ein kombinasjon av Anne Danielsen og Petter Dyndahl sine kapittel i Hiphop i Skandinavien (2008) som handlar om transkulturasjon og autensitet. Dette rammeverket har eg teke i bruk medan eg har interpretert fire raplyriske produksjonar av artistar som har til felles at dei høyrer til plateselskapet, gjengen, miljøet, holdninga NMG/G-HUSET. Først har eg interpretert «Slem Tøs» av A-Laget (2006), deretter kjem «Si Ingenting» av Kamelen (2015), så «Gikk i Bakken» av Dårlig Vane (2016) og til slutt «Vi Går Opp» av Lars Vaular (2022). Desse har alle sentrale likskapar, og ulikheiter som gjer at det er mogleg å seie noko om korleis dei ulike rapparane har gått fram i sin tekstproduksjon samstundes som dei riv hiphop frå sine amerikanske røter og plantar desse på nytt i musikkmiljøet i Bergen. Dette koplast deretter til autensitetskravet, som ein av dei heilt kritiske uskrivne reglane å følge i varierande grad i følgje både Danielsen og rapparane i Takin’ Ova. Eg har funne at autensitetskravet i hiphop og transkulturasjonprosessen, med deterritorialisering og deretter reterritorialisering heng saman i mine tekstdøme. Vidare har eg vist at utviklinga som den ser ut i dei fire døma ikkje berre skjer som ein indre prosess i G-Huset, men er også påverka i varierande grad av nye eksterne impulsar, her, hovudsakleg frå sørstatsrap og seinare trapmusikk.

This Master’s thesis studies a claim from a documentary series by the name Takin’ Ova (2017) where key characters in the Norwegian hiphop community claim that Norwegian rap music has progressed from a culture ridden with strict unwritten guidelines into becoming a free, progressive culture where “everything is allowed”, more in tune with what these pioneers and others felt was the goal of hiphop to begin with. In order to research this claim I have used a theoretical framework from a combination of Anne Danielsen and Petter Dyndahl’s two chapters in the 2008 book, Hiphop i Skandinavia which deal with transculturation and the demand for authenticity in hiphop. This framework has been used here while interpreting four raplyrical productions by artists who have in common that they are part of the recordlabel, clique, community, attitude of NMG/G-HUSET. I have first interpreted “Slem Tøs” by A-Laget (2006), then “Si Ingenting” by Kamelen (2015), after that “Gikk I Bakken” by Dårlig Vane (2016) and at last “Vi Går Opp” by Lars Vaular (2022). The four all have central similarities and differences which have made it possible to formulate results answering how the different rappers have maneuvered in their production of rap lyrics while tearing hiphop from its American roots and planting it in the music community of Bergen. This is connected to the demand for authenticity, as one of the key unwritten rules in varying degrees according to both Danielsen and the rappers featured in Takin’ Ova. My results show that the demand for authenticity in hiphop and the process of transculturation, including deterritorialization and reterritorialization are connected in the lyrics examined here. Furthermore, the development seen in the four examples to not only be part of an internal process in the label culture the rappers belong to but is also affected in a varying degree by new external impulses, here, mainly from Southern hiphop and trapmusic.