Norsk gruvedrift på havbunnen – nytt industrieventyr eller mulig katastrofe?

Abstract

Gruvedrift på havbunnen er en ny potensiell industri ment for å hjelpe Norge å nå det grønne skiftet. Oppstarten av dyphavsgruvedriften skjer i sammenheng med et økende globalt forbruk i mineraler for kommersielle, miljømessige, og geopolitiske hensikter. I dokumentanalysen analyserer jeg hvordan stortingsmeldingen vil legitimere gruvedrift på havbunnen i bakgrunn i av det grønne skiftet. I drøftingen ser jeg på disse punktene ved bruk av teori om stiskapelse, makt, og diskurs. To teoretiske perspektiver angående det grønne skiftet og makt vil gjør det lettere meg og leseren å forstå debatten fra en annen synsvinkel. Dette gjør jeg for å analysere sammenhengen mellom gruvedrift på havbunnen og det grønne skiftet som er brukt i en diskursiv kontekst.

Deep-sea mining is a new potential industry meant to help Norway reach the green shift. The startup of deep-sea-mining operations are happening in combination with an increasing global consumption of minerals for commercial, environmental, and geopolitical purposes. In the document analysis I am analysing how the Storting whitepaper wants to legitimise deep-sea mining in background of the green shift. In the discussion I am looking at these points by utilizing theory about path creation, power, and discourse. Two theoretical perspectives regarding the green shift and power will make it easier for me and the reader to understand the debate from another point of view. I am doing this to analyse the connection between deep-sea mining and the green shift when it is used in a discursive context.