Hvilke særegne utfordringer finnes ved slektsplasseringer i fosterhjem, og hvordan kan barnevernet følge opp disse plasseringene?

Abstract

Temaet for denne oppgaven er slektsfosterhjem. I Norge i dag bor rundt 8500 barn i fosterhjem, og av disse bor cirka 3000 i familier de kjenner fra før. Det er et nasjonalt mål at 2 av 3 fosterhjem skal være i slekt og nettverk. På bakgrunn av denne satsningen falt valget av problemstilling på: «Hvilke særegne utfordringer finnes ved slektsplasseringer i fosterhjem, og hvordan kan barnevernet følge opp disse plasseringene?». For å belyse denne problemstillingen har det blitt benyttet metoden litteraturstudie, hvor det har blitt tatt utgangspunkt i eksisterende lovverk, retningslinjer og relevant teori. Dette er så blitt diskutert i lys av relevant og utvalgt forskning som tar for seg slektsfosterforeldres, fosterhjemsveilederes og saksbehandleres erfaringer med slektsfosterhjem.

Hovedfunnene forteller blant annet at slektsfosterforeldre ofte opplever lite grundige godkjenningsprosesser, og manglende opplæring og oppfølging. De opplever også ofte en pliktfølelse for å ta på seg oppdraget, og havner i en dobbeltrolle som er utfordrende å stå i. Slektsfosterforeldrene opplever det også som utfordrende å uttrykke sine behov grunnet sosioøkonomisk status og relasjon til barnevernstjenesten. Det er nødvendig av barnevernstjenesten å anerkjenne slektsfosterhjemmenes særegenheter for å kunne møte deres behov og gi dem nødvendig opplæring og oppfølging. Det trengs grundige godkjenningsprosesser for å sikre gode slektsfosterhjem som er til det enkelte barns beste. Forventningsavklaringer mellom barnevernstjenesten og slektsfosterforeldrene kan bidra til tydeligere roller, samt bidra til bedre relasjon mellom aktørene. Oppfølgingen må forbedres og bli likere, slik at det ikke blir kun opp til en enkelte saksbehandler hva slags oppfølging slektsfosterhjemmene får.

Thesis for this subject is kinship care. Today there are approximately 8500 children living in foster homes in Norway, and of these, around 3000 live with families they know beforehand. It is a national goal that 2 out of 3 foster homes should be within the family or network. Based on this initiative, the choice of research question was: “What specific challenges exist with kinship placements in foster care, and how can the child welfare system follow up these placements?” To shed a light on this research question, the literature review method has been utilized, drawing on existing legislation, guidelines, and relevant theory. This has been discussed using relevant and selected research that addresses the experiences of kinship foster parents, foster care supervisor, and child welfare workers with kinship foster homes.

The main findings indicate that kinship foster parents often experience less thorough approval processes, and lack of training and follow up. They also frequently feel responsible to take on the task, and they often end up getting a difficult double role. Kinship foster parents find it difficult to express their needs due to socioeconomic status and their relation to the child welfare services. It is essential that the child welfare services acknowledge the unique characteristics of kinship foster homes to meet their need and provide necessary training and follow up. Thorough approval processes are needed to ensure good kinship foster homes that are in the best interest of each child. Clarifying expectations between the child welfare services and kinship foster parents can contribute to clearer roles and improve relations between the participants involved. Follow-up needs to be improved and made more similar so that it is not exclusively up to individual caseworkers to determine the type of follow up kinship foster homes receive.