Jødenes utvisning fra Spania i 1492
Bachelor thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3136824Utgivelsesdato
2024Metadata
Vis full innførselSamlinger
Sammendrag
Alhambra-dekretet ble utstedt 31. mars 1492 av de katolske monarkene Ferdinand og Isabella. I dokumentet blir jødene utvist fra Spania for alltid. Denne oppgaven undersøker bakgrunnen for utvisningsordren, og selve utvisningens gjennomføring.
Århundret før 1492 var preget av jødefiendtlighet, blant annet i form av økt forfølgelse og etableringen av Inkvisisjonen. Dette motiverte til utstedelsen av Alhambra-dekretet, som i sin utforming trolig ble påvirket av generalinkvisitoren selv. Ifølge dokumentet var monarkenes egen begrunnelse for utvisningen av jødene et ønske om å beskytte sin kristne befolkning fra jødisk påvirkning. Generelt sett hadde de også et personlig, politisk og religiøst ønske om å danne en religiøs enhet i Spania med kristendommen som grunnlag.
Jødene ble altså ikke utvist fra Spania på grunnlag av rase, men religion. Det var jødedommen som monarkene ville utvise og beskytte sin kristne befolkning fra. Dette ble tydelig når monarkene etter kort tid kunngjorde at jøder som konverterte til kristendommen, var velkomne tilbake. I utgangspunktet nevner ikke dekretet noe om konverterte jøder, og impliserer derfor at de får lov til å bli.
Gjennomføringen av utvisningen var mange steder kaotisk. Flere jøder ble fratatt både eiendommer og eiendeler uten å motta erstatning. Dette skjedde til tross for at monarkene på forhånd hadde gjort flere tiltak for å bistå og beskytte jødene under deres utvandring. Mange jøder emigrerte til de iberiske kongerikene Portugal og Navarra, i tillegg til Nord-Afrika, Italia og Det osmanske riket.
Dekretet åpnet for lignende beordringer på den iberiske halvøy, både i Portugal og Spania. Senere ble også muslimene utvist på samme måte som jødene. Alhambra-dekretet markerer derfor slutten på det flerkulturelle samfunnet som hadde eksistert på den iberiske halvøy i flere århundrer. The Alhambra Decree was issued on March 31st, 1492, by the Catholic monarchs Ferdinand and Isabella. In the document, the Jews are expelled from Spain forever. This thesis examines the background of the expulsion order, and the execution of the deportation itself.
The century before 1492 was characterized by hostility towards the Jews, including an increase in persecution and the establishment of the Inquisition. This motivated the issuance of the Alhambra Decree, which under its making was probably influenced by the General Inquisitor himself. According to the document, the monarchs’ own justification for the expulsion is a desire to protect their Christian population from Jewish influence. In general, they also had a personal, political, and religious desire to forge a religious unity within Spain, with Christianity as the foundation.
The Jews were therefore not expelled from Spain because of their race, but because of their religion. It was Judaism that the monarchs wanted to expel and protect their Christian population from. This became clear when, after a short time, the monarchs declared that Jews who converted to Christianity were welcome back. The decree does not mention converted Jews in the first place, and for that reason implies that they will be allowed to stay.
The expulsion was chaotic in many places. Several Jews were deprived of both property and possessions without receiving any compensation. This happened even though the monarchs had taken several measures in advance to assist and protect the Jews during their emigration. Many Jews emigrated to the Iberian kingdoms of Portugal and Navarre, as well as North Africa, Italy, and the Ottoman Empire.
The decree laid the groundwork for similar orders on the Iberian Peninsula, both in Portugal and Spain. The Muslims were also expelled later, in the same way as the Jews. The Alhambra Decree therefore marks the end of the multicultural society that had existed on the Iberian Peninsula for centuries.