Fremmede og allierte - Væringene i det bysantinske militæret i det. 11 århundre

Abstract

Senere forskning har kritisert det Sigfús Blöndal beskrev som «Væringgarden» i den bysantinske hæren i sitt verk, Væringjasaga. Siden denne ble utgitt i 1954, har ideen om en eksklusiv skandinavisk vaktstyrke siden slutten av det 10. århundret vært allment akseptert. Selv om Blöndal undersøkte både samtidige bysantinske kilder og de norrøne sagaene fra det 13. og 14. århundre fremhever senere forskning betydningen av den historiske konteksten bak kildenes tilblivelse: De anses mer som en refleksjon av tiden og miljøet de ble skrevet i, enn som nøyaktige skildringer av skandinaviske leiesoldater (væringer) i den bysantinske hæren i det 11. århundrets. Det hevdes at bysantinske kilder før det 12. århundret ikke nevner noen skandinavisk militærenhet, noe som tyder på en anakronistisk fremstilling av senere forfattere, som muligens opplevde en økt skandinavisk militær tilstedeværelse i Bysants tidlig i det 12. århundre og etter det første korstoget. Den foreliggende studien revurderer kildene fra det 11. århundret, inkludert tidligere neglisjerte kunstneriske fremstillinger av krigere med skandinaviske våpen, som blir fremtredende i bysantinsk ikonografi fra midten av det 11. århundret. Studien konkluderer med at væringene spilte en sentral rolle i den bysantinske hæren i det 11. århundret, særlig blant keiserens vaktstyrker, og utfordrer dermed oppfatningen om at de ikke dannet en egen vaktstyrke før tidligst i det 12. århundre.

Recent scholarship has scrutinized the history of what Sigfús Blöndal termed the "Varangian regiment" in the Byzantine army, as detailed in his seminal work, Væringjasaga. Since its publication in 1954, the concept of an exclusively Varangian (Scandinavian) imperial guard unit from the late tenth century onwards has been widely accepted. However, while Blöndal critically examined the narratives in both contemporary byzantine sources and thirteenth and fourteenth-century Old Norse sagas, recent research highlights the significance of the historical context of these texts and the motives behind their creation. They are regarded more as reflecting the situation at the time they were written, rather than accurate accounts of Scandinavian mercenaries in the eleventh century Byzantine army. Byzantine sources from before the twelfth century, it is claimed, do not mention a Varangian military unit. This suggests an anachronistic portrayal by later narrators, who likely experienced an increased Scandinavian military presence in Byzantium at the turn of the twelfth century following the first crusade. This study reevaluates eleventh-century Byzantine sources, including previously neglected ones, like pictographic evidence of warriors with Scandinavian weaponry which become prominent in byzantine iconography from the mid eleventh century onwards. It concludes that Scandinavian soldiers were highly prominent in the eleventh-century Byzantine army, particularly in the imperial guard-units, challenging the notion that the varangians did not constitute a guard-unit before the twelfth century.