På hvilken måte kan ettervern påvirke overgangen til en selvstendig tilværelse for ungdom med erfaring av tiltak i barnevernet?

Abstract

Overgangen til selvstendig tilværelse markerer for alle unge et skille fra å være barn under omsorg, til å skulle fungere som potensielt trygge og selvstendige samfunnsmedlemmer. Dette er for unge flest ofte en gradvis overgang, hvor foreldre fortsetter å gi støtte, hjelp og veiledning, også etter myndighetsalder. Slike ulike støtte behov blir i oppgaven sett i lys av et sosialt støtte perspektiv, som favner både sosialemosjonell og instrumentell støtte. Ungdommer tilknyttet barnevernet mangler på sin side ofte en naturlig tilgang på et sensitivt og støttende familienettverk. Dette understreker nødvendigheten av et robust, fleksibelt ettervernstilbud. Denne litterære oppgaven har derfor til hensikt å utforske hvordan ettervernstilbudet i Norge kan påvirke overgangen til selvstendig tilværelse for ungdom med barnevernserfaring. Oppgaven bygger på en tematisk analyse av eksisterende forskning omkring temaet, samt kvalitative data fra intervjuer publisert i fagfellevurderte artikler. Forskningen gir en indikasjon på at barnevernet virker å forskjellsbehandle unge med hjemmebaserte hjelpetiltak, fremfor de som har hatt omsorgstiltak. Videre fremgår det at mangel på koordinering og samarbeid mellom barnevernet og NAV, ofte virker å føre til at mange unge ikke mottar den sammenhengende støtten de trenger. Dette problemet forsterkes av at instansene virker å arbeider ut fra ulike institusjonelle logikker, som fremhever viktigheten av relasjonell og emosjonell støtte fra sosialarbeidere. Gode, tillitsfulle relasjoner mellom ungdom og sosialarbeidere kan fungere som en viktig beskyttelsesfaktor og har stor betydning for ungdommens evne til å håndtere overgangen til voksenlivet. Oppgaven understreker behovet for strukturelle endringer som kan styrke ettervernstilbudet, spesielt gjennom bedre samarbeid mellom barnevernet og NAV, samt en forsterkning av individtilpassede støttetiltak.

The transition to independent living marks a critical juncture for all youth, moving from being under care to functioning as potentially secure and independent members of society. For most young people, this transition is gradual, with parents continuing to provide support, help, and guidance even beyond the age of majority. This dissertation examines these varied support needs through the lens of a social support perspective, which encompasses both socio-emotional and instrumental support. However, youths associated with the child welfare system often lack natural access to a sensitive and supportive family network, underscoring the necessity for a robust, flexible aftercare provision. This scholarly thesis aims to explore how the aftercare provision in Norway can influence the transition to independent living for youth with child welfare experience. The thesis is based on a thematic analysis of existing research on the topic, as well as qualitative data from interviews published in peer-reviewed articles. The research indicates that child welfare services appear to discriminate between youths receiving home-based support measures and those who have been in care. Furthermore, it is evident that a lack of coordination and collaboration between child welfare services and the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV) often results in many youths not receiving the continuous support they need. This issue is exacerbated by the different institutional logics from which the agencies operate, highlighting the importance of relational and emotional support from social workers. Strong, trusting relationships between youth and social workers can act as a significant protective factor and are crucial for the youth's ability to manage the transition to adulthood. The thesis underscores the need for structural changes that can enhance the aftercare provision, particularly through improved collaboration between child welfare services and NAV, and the strengthening of individualized support measures.