«Hvilke muligheter og utfordringer er knyttet til bruken av Housing First for mennesker med alvorlig rusproblematikk?»

Abstract

Mennesker med alvorlig rusproblematikk er overrepresentert i statistikk om bostedsløshet i Norge. Den nasjonale strategien for den sosiale boligpolitikken, Alle trenger et trygt hjem, slår fast hvordan bolig er noe av det viktigste vi har, og legger rammer for alle sider ved livet. Som følge av dette er det et mål at alle skal ha en fast bopel. I denne oppgaven belyses hvilke muligheter og utfordringer som er knyttet til bruken av Housing First for mennesker med alvorlig rusproblematikk. Housing First-modellen, et verktøy i det boligsosiale arbeidet, legger til rette for rask bosetting hvor det eneste kravet er at deltakerne går med på å få oppfølging. Oppgavens viktigste poenger handler om hvordan Housing First på den ene siden, gjennom sitt tilbud og verdigrunnlag, sikrer trygghet og stabilitet i en ellers kaotisk livsførsel, noe som øker livskvalitet. I tillegg kan tjenesten hjelpe med å reversere utviklingen av den negative identiteten flere i brukergruppen opplever, som følge av stigmatisering og marginalisering. Modellen legger også til rette for bedringsorientering, og kan være et steg mot å ta et oppgjør med sine rusproblemer gjennom behandling. På den andre siden legger ikke realiteten i Norge til rette for modellen slik at den kan fungere best mulig. I dette ligger det at kommunene ikke i tilstrekkelig grad har et differensiert botilbud ved tildeling av bolig til brukergruppen ikke sikrer prosesser som reell brukermedvirkning og innflytelse. Ofte blir gruppen plassert i belastede miljøer som følge av et lite differensiert botilbud i kommunene. Det kommer også frem at bedringsorienteringen hos Housing First ikke nødvendigvis handler om at alle skal ende opp i behandling, men at det for flere handler om skadereduksjon og stabilitet i en livsførsel de selv velger å fortsette med

People with severe substance use problems are overrepresented in homelessness statistics in Norway. The national strategy for social housing policy, "We all need a safe place to call home," emphasizes that housing is one of the most crucial aspects of our lives, providing a framework for all parts of life. Consequently, the goal is for everyone to have a stable residence to call home. This assignment sheds light on the opportunities and challenges associated with the use of Housing First for individuals with severe substance use problems. The Housing First model, a tool in housing and support services, facilitates rapid housing with the only requirement being that participants agree to receive follow-up support. The key points of the assignment focus on how Housing First, on one hand, through its services and values, ensures safety and stability in otherwise chaotic lives, thereby improving quality of life. Additionally, the service can help reverse the development of the negative identity within themselves, that many in this user group experience due to stigma and marginalization. The model also facilitates recovery orientation and can be a step towards addressing their addiction and/or problematic substance use through treatment. On the other hand, the reality in Norway does not fully support the model to function optimally. This includes municipalities not ensuring real user participation and influence in the allocation of housing to this user group, because of its lack of differentiated housing options. Often, the group is placed in strained environments due to a lack of differentiated housing options in municipalities. It also emerges that Housing First's recovery orientation is not necessarily about everyone ending up in treatment, but that for many it is about harm reduction and stability in a lifestyle they may choose to continue with.