Barnevernets bruk av familieråd i arbeid med etniske minoriteter

Abstract

I denne bacheloroppgaven har jeg sett nærmere på tiltaket familieråd og hvordan tiltaket anvendes i barnevernets arbeid med etniske minoritetsfamilier. For å besvare problemstillingen har jeg benyttet meg av litteraturstudie som metode. I oppgaven har jeg sett på både muligheter og begrensninger i barnevernets bruk av familieråd i arbeid med etniske minoritetsfamilier, for å belyse problemstillingen. Et av funnene jeg har gjort er at familieråd som tiltak på sitt beste er et tiltak som fungerer som en brobygger mellom kulturer, og som på sitt verste kan bidra til å skyve familiene ytterligere vekk fra barnevernet. De viktigste begrensningene ligger ikke i tiltaket i seg selv, men i den enkelte barnevernsarbeiders kompetanse – både kompetanse på bruk av familieråd og kompetanse i arbeid med etniske minoritetsfamilier. Et annet viktig funn jeg har trukket frem er at barnevernet trolig har et overdrevent fokus på kultur som forklaring på ulike fenomener som angår etniske minoritetsfamilier. Dette bidrar i ytterste konsekvens til at barnevernet kan overse faktorer som sosiale forhold når de søker forklaringer på forhold i familien. Jeg har også tillatt meg å komme med forslag til forbedringer for barnevernets praksis. Her peker jeg blant annet på at barnevernet må øke sin kompetanse på arbeid med etniske minoritetsfamilier, at det i langt større grad må benyttes tolk og at familierådsmodellen må utvikles for å i større grad kunne være tilpasningsdyktig i en lokal kontekst. Her peker jeg blant annet på rekruttering av familierådskoordinatorer med minoritetsbakgrunn og mer fokus på minoritetsarbeid i Bufetats implementeringsarbeid av familierådsmodellen. Oppsummert skal dette svare på problemstillingen «Hvordan brukes tiltaket familieråd i barnevernets arbeid med familier med etnisk minoritetsbakgrunn?» og forhåpentligvis sette lys på et viktig tema – slik at barnevernet i fremtiden kan sikre at alle familier får lik behandling og samme tilbud, uavhengig av etnisk, religiøs eller kulturell bakgrunn.

In this thesis I have explored the measure Family Group Conference and by so looked closer at how this measure is used in the Norwegian Child Protective Services’ work with ethnic minorities. In answering my thesis question I have used the study of literature as a method. In order to address the thesis question, I have explored both possibilities and limitations in the Norwegian Child Protective Services’ use of Family Group Conferences’ work with ethnic minorities. I found that Family Group Conferences used as a measure may at its best, build bridges between cultures, but that it may also, at its worst, drive families away from the Norwegian Child Protective Services. The most important limitations are not in the measure itself, but in the competence of each individual Child Protective Service Worker. This includes competence in both the use of Family Conference Group and competence in working with ethnic minority families. In addition, I found that the Norwegian Child Protective Services focuses too much on culture as an explanation for different phenomenons that concerns ethnic minority families. This may, in worst case scenario, lead to The Norwegian Child Protective Services missing out on social conditions within a family when looking for explanations. In this thesis, I address the importance of recruiting Family Conference Group Coordinators with a minority background and focusing more on Bufetat’s work on implementing the Family Conference Group Model. In summary, this thesis aims to answer the following thesis question: «How is Family Group Conference (FGC) used in the Norwegian Child Protective Services’ work with ethnic minorities? ». In addition, the thesis aims to shed light on an important subject so that the Norwegian Child Protective Services in its upcoming work can ensure equal treatment, and offers for all families, regardless of ethnic, religious or cultural background.