På hvilken måte kan sosionomen bidra til å forebygge frafall i videregående skole blant elever med psykososiale vansker?

Abstract

Frafall i videregående skole ses på som et samfunnsproblem, og en reduksjon av frafallet er et prioriteringsområde i dagens politikk. Fullføring av videregående gagner både den enkelte og samfunnet som helhet. Den nye opplæringsloven har lovfestet at elever med fravær skal følges opp i skolen. Ungdom tilbringer mye tid på skolen, men forskning viser at ikke alle elever trives. Dette kan føre til fravær og frafall. Det har også kommet frem at elever med innagerende vansker kan oppleve ekstra utfordringer i skolehverdagen. Slike vansker er ofte usynlige, og blir ikke like godt faget opp i skolesystemet da det ikke virker forstyrrende på samme måte som utagerende atferd kan gjøre.

I dag er det flere elever som strever med psykososiale vansker en før. Denne besvarelsen går i dybden på hvordan sosionomen i skolen kan bidra til å forebygge frafall i videregående skole blant elever med psykososiale vansker. Basert på tidligere forskning presenterer teksten et utvalg av tiltak og arbeidsmåter som kan benyttes i frafallsforebyggende arbeid, med fokus på hvordan sosionomens kunnskap og kompetanse kan være en ressurs inn i dette arbeidet. Arbeid med elevenes sosiale nettverk, nettverkskartlegging og gruppeaktiviteter kan bidra til å styrke elevenes tilhørighet på skolen. Videre kan tverrfaglig samarbeid og samarbeid med hjemmet være viktig i frafallsarbeid. Trygge relasjoner til ansatte på skolen er også sentralt for å forebygge frafall blant elever med innagerende vansker.

Sosionomen har ingen lovfestet rolle i skolen, men innehar kunnskap og ferdigheter som kan styrke og kompensere lærernes kompetanse. Sosionomen kan også fungere som en avlastning der lærerne ikke strekker til. Særlig relevant inn i de nevnte tiltakene er sosionomens helhetlige tilnærming og kjennskap til det øvrige hjelpeapparatet. Ikke minst er sosionomens relasjons- og kommunikasjonskompetanse essensielt for å komme i posisjon til å hjelpe elevene.

Dropout in upper secondary school is seen as a societal problem. Reducing dropouts is a priority area in current politics. Completion of upper secondary school benefit both the individual and the rest of the society. In The Education Act, it is enacted that the school must follow up students with school absence. Youths spend a lot of time at school, but research shows that not all students enjoy school. This can lead to absence and dropouts. It has also emerged that students with introverted difficulties can experience additional challenges at school. Such difficulties are often invisible and are not as easily detected in school, as these students do not exhibit disruptive behavior.

Today, there are more students who struggle with psychosocial difficulties than before. This thesis delves into how social workers can contribute to preventing dropouts in upper secondary school among students with psychosocial difficulties. The text presents a selection of measures and working methods that can be used in dropout prevention work, with a focus on how the knowledge and competence of social workers can be a resource in this effort. Work with the students’ social network, network mapping and group activities can help to strengthen the students’ sense of belonging at school. Furthermore, interdisciplinary cooperation and cooperation with the home can be important in dropout work. A good relationship with school staff and safe adults is essential to prevent dropouts.

Social workers have no statutory role in school but possess knowledge that can strengthen deficiencies in teachers’ competence. The social worker can also provide support where the teachers’ efforts are insufficient. Particularly relevant in the measures is the social worker’s holistic approach and familiarity with other support systems. Not least, the social worker’s relationship and communication skills are essential to be able to help the students.