Olavsarv og pilegrimer ved Nidarosdomen - og litt om Trondheim som et av verdens fire hjørner

Abstract

Sammendrag Denne oppgaven har som tema, den re-etablerte pilegrimspraksisen ved Nidarosdomen på begynnelsen av 1990-tallet. Den sammenfalt med forberedelsene til Trondheims tusenårsjubileum, der «pilegrimsbyen» ble brukt som historien som skulle legitimere feiringen, med alt det innebar av myter omkring byens eldste historie. I forbindelse med denne re-etableringen ble begrep som Olavsarv og Olavstradisjon hyppig brukt av de sentrale aktører innen kirken, uten at det kommer klart frem hva forskjellen mellom dem er, eller hva definisjonen av dem er. Det synes å benyttes som en form for forklaringsverktøy for å legitimere at denne katolske praksis kunne re-etableres innenfor den lutherske kirkekultur. Hvordan forklarer de disse begrepene, og hva tenkes om de moderne pilegrimers motiver for vandringen? Er det historisk-religiøst begrunnet, eller er det et behov for noe magisk i en ellers grå og av-fortryllet verden, hvor alt er et jag etter morgendagen? Dette og hvorvidt de sentrale aktører har endret oppfatning av begrepene og pilegrimspraksisen i løpet av de 30 år som har gått, vil forsøkes besvart her.

Summary The theme of this thesis is the re-established pilgrimage practice at Nidaros Cathedral in the early 1990s. It coincided with the preparations for Trondheim`s thousandth anniversary, where the theme “the pilgrim city” was chosen as the history that would legitimize this celebration, with all the constructions of myths concerning the city`s oldest history. In connection with this re-establishment, concepts such as Olav`s heritage and Olav`s tradition were frequently used by central actors within the church, without it being clear what the difference between them, or what their definition was. It seems to be used as a form of explanatory tool to legitimize how this Catholic practice could be re-established within the Lutheran church culture. How do they explain these concepts, and what do they think about modern pilgrims motives for pilgrimage? Do they justified it historically and religiously, or is it a need for something magical in an otherwise grey and disenchanted world, where everything is a rush for tomorrow? This, and whether the central actors have changed their perception of the concepts, and of the practice of pilgrimage during the more than 30 years that have passed since the early 1990s, will be attempted to be answered here.