| dc.description.abstract | Det var utallige årsaker til opprøret i 1862, inkludert manglende utbetaling av avdrag, brutte løfter, landproblemer, rasemessige og sosiale forskjeller, handelsgjeld, uerfarne embetsmenn, korrupt regjering og plyndringskrav.
Traktaten fra Traverse des Sioux og Mendota markerte begynnelsen på det uunngåelige opprøret i 1862. Santee-bandene av Sisseton, Wahpeton, Mdewakanton og Wahpekute ble tvunget til traktatbordet den 23. juli og 5. august, hvor de signerte retten til en 20-mils reservasjon på hver side av elven Minnesota. De ville bli betalt for landområdene de solgte gjennom årlige avdrag, som etter å ha blitt fordelt til ulike prosjekter på reservatet, utgjorde $10 per person. Så snart indianerne signerte traktatene, ønsket handelsmennene sin del. De presenterte dem med et andre dokument å signere, "handelsmennenes papir", som erklærte at indianerne ville være enige om å overlate $210 000 av sine årlige avdrag for å betale for tidligere gjeld. Dette problemet ville vedvare gjennom årene, der handelsmennene førte kreditbøker over hvem som skyldte hva, men indianerne gjorde ikke det. Handelsmenn ville ofte misbruke systemet for å få mer av avdragspengene, og etterlate indianerne med praktisk talt ingenting.
Traktaten fra Yankton i 1858 var resultatet av regjeringens korrupte fjerning i de tidligere traktatene av den delen som garanterte Sioux deres reservat. I årene mellom 1851 og 1858 hadde indianerne fått lov til å bo på reservatet ved nåde av sin "Store Far", men etter hvert som flere hvite mennesker bosatte seg i Minnesota, ville de trenge seg inn på Dakota-land og skape uro. Fungerende kommissær Charles E. Mix ønsket flere Dakota-høvdinger velkommen til Washington, der forhandlingene fant sted. Little Crow utmerket seg som den ledende forhandleren for Dakotaene, men ble til slutt nedkjempet av Mix, som forlot dem med et ultimatum de ikke kunne avslå: hvis de ikke signerte traktaten, ville de miste landet sitt. Little Crow var rasende og hadde tidligere gitt uttrykk for Dakotas misnøye med regjeringens uoppfylte løfter om avdrag, men til ingen nytte. Traktaten ble signert, og Dakotaene mistet halvparten av reservatet og jaktområdet sitt, selv om traktaten gjorde reservatet permanente, ble det delt opp i individuelle jordbrukslapper. De fikk verken tilbake de tapte avdragene fra årene før, eller nye avdrag.
Avdrag var et kontinuerlig problem mellom Dakotaene og regjeringen. Ikke bare fikk ikke indianerne det som var lovet, men avdragene ble utbetalt der de ikke burde. Hvite nybyggere kunne reise skadekrav hvis de følte at en indianer hadde gjort dem urett, agentembetsmenn ville ta sin del for seg selv, og handelsmenn var alltid til stede med sine kreditbøker. Til slutt kunne avdrag også holdes tilbake hvis regjeringen ønsket det, som hendelsen med Inkpaduta. Massakren ved Spirit Lake resulterte i at avdragene ble holdt tilbake for indianerne og ville bare bli betalt hvis de selv fanget og straffet Inkpaduta. Indianerne nektet, og sa det ikke var deres ansvar, og følte at ultimatumet var urimelig urettferdig med tanke på at regjeringen hadde forsømt å fange Henry Lott, som massakrerte et dusin Wahpekutes, hvorav de fleste var kvinner og barn. Til slutt klarte Little Crow å overbevise bandene om å jakte på Inkpaduta, og betrygget dem om at det var den beste mulige løsningen.
Da Abraham Lincoln ble president i 1861, skjedde det et partiskifte, og de nye agentene og superintendenten var ikke gunstige blant indianerne. De hadde ikke den rette kunnskapen eller erfaringen til å håndtere de delikate problemene som plaget indianerne. Thompson ga falske løfter om en stor belønning med de nye avdragene, og noen indianere trodde på ham, noe som førte til at de forsømte avlingene sine og ikke forberedte seg godt nok for vinteren. Ansvaret for å rydde opp i Thompsons rot ble lagt på Galbraith, som måtte mate over 1 500 Dakotaer gjennom vinteren, hvor bondeindianerne ble satt først.
Indianerne var nå delt inn i tradisjonalister og progressive, der sistnevnte ble støttet av regjeringen. Dette skapte en intern splittelse i det indianske samfunnet, og tradisjonalistene begynte å hate de progressive. For å gjøre vondt verre, sa de progressive bondeindianerne at hvis de tradisjonelle jegerindianerne hadde gjort som dem, ville de ikke sultet.
Tradisjonalistene gikk videre for å bli medlemmer av soldatens losje, som hadde utviklet seg fra en jegerforening til en politisk motstand for å motstå akkulturasjon. De besto hovedsakelig av unge krigere eller "modige". Disse modige motsto regjeringen, men spesielt handelsmennene og bondeindianerne. De planla å kjøpe så mye varer som mulig fra handelsmennene på kreditt og ikke betale dem tilbake når avdragspengene kom. Handelsmennene ble fortalt om dette og kuttet kreditten til alle jegerindianerne, og sa at de burde gå til soldatens losje for kreditt, eller så kunne de gå og "spise gress" hvis de var sultne.
Sulten var verre enn noensinne, og flere barn og eldre døde som følge av det. I et desperat forsøk på å skaffe mat, dro indianerne for å plyndre lageret på Yellow Medicine, men ble fort stoppet. Forhandlinger med Galbraith, Little Crow, flere høvdinger, funksjonærer og Andrew J. Myrick begynte, der Little Crow igjen ble talsmann for indianernes klager. Etter en dårlig gjennomtenkt kommentar fra Little Crow, fikk Myrick en mørk stemning over seg, og da han ble bedt om å snakke, sa han at hvis indianerne var sultne, kunne de gå og spise gress.
Forholdet mellom jegerindianere og hvite nybyggere forverret seg og ble fylt med hat. Da fire indianere var ute og jaktet, kom de i en krangel om feighet, og for å vise mot, drepte de 5 hvite nybyggere, noe som satte i gang opprøret.
Superintendent Clark Thompson skrev i sin årlige rapport, 27. januar 1863, at det foregående året hadde vært "et merkelig og begivenhetsrikt år i historien til Sioux-agenturet ved Mississippi." Han fortsetter: "Det begynte med håp, åpenbar velstand og lykke, og avsluttet midt i skuffelser og blod." Fra Sioux indianernes perspektiv begynte imidlertid ikke året med håp, velstand eller lykke. Det var fylt med sult og misnøye, interne kamper, ulikhet, sinne, og fremfor alt ønsket om endring. | |
| dc.description.abstract | There were countless causes to the uprise in 1862 including non-payment of annuities, broken promises, land issues, racial and social differences, trader debts, inexperienced officials, corrupt government, and depredation claims.
The treaty of Traverse des Sioux and Mendota was the start of the inevitable uprise in 1862. The Santee bands of the Sisseton, Wahpetons, Mdewakanton, and Wahpekute were forced to the treaty table on July 23, and August 5, where they signed the right to a 20-mile reservation on either side of the Minnesota river. They would be paid for the land they sold in annuities, which, after being distributed to various other projects on the reservation, amounted to $10 per person. As soon as the Indians signed the treaties, the traders wanted their share. They presented them with a second document to sign, the ‘’traders’ paper’’, which stated that the Indians will agree to hand over $210,000 of their annuities to pay for past debts. This issue would persist throughout the years, where traders kept books over who owed them, but the Indians did not. Traders would often abuse the system to get more of the annuity money, leaving the Indians with virtually nothing.
The Yankton treaty of 1858 was the result of the government’s corrupt removal in the previous treaties of the part that guaranteed the Sioux their reservation. In the years between 1851 and 1858, the Indians had been allowed to live on the reservation by the grace of their ‘’Great Father’’, but as more white people settled in Minnesota, they would encroach on Dakota land and create unrest. Acting commissioner Charles E. Mix welcomed several Dakota chiefs to Washington, where the negotiations took place. Little Crow exemplified himself as the leading negotiator for the Dakotas but was ultimately put down my Mix who left them with an ultimatum they could not refuse: if they did not sign the treaty, they would lose their land. Little Crow was furious and had previously aired the Dakotas discontent with the government’s unfulfilled promises regarding annuities, but to no avail. The treaty was signed, and the Dakotas lost half their reservation and hunting ground, with the treaty making the reservations permanent, but split up into individual farming allotments. They neither received their lost annuities from the years before, nor did they receive new ones.
Annuities were a continuous issue between the Dakotas and the government. Not only did the Indians not get what was promised, but the annuities were given out where it did not belong. White settlers could file depredation claims if they felt an Indian had wronged them, agent officials would take a cut for themselves, and traders were always on hand with their credit books. Lastly, annuities could also be withheld if the government wished, like the incident with Inkpaduta. The Spirit Lake Massacre resulted in the withholding of annuities for the Indians and would only be paid if they themselves caught and punished Inkpaduta. The Indians refused, saying it was not their responsibility, and felt the ultimatum was unreasonably unfair considering the government had neglected capturing Henry Lott who massacred a dozen Wahpekutes, of whom were mostly women and children. In the end Little Crow managed to convince the bands to go after Inkpaduta, convincing them that it was the best possible solution.
When Abraham Lincoln became president in 1861, there was a change of party, and the new agents and superintendent was not favorable among the Indians. They did not have the right knowledge or experience to handle the delicate issues that plagued the Indians. Thompson made false promises of a great bounty with the new annuities, and some Indians believed him, which led them to neglect their crops and not prepare enough for the winter. The responsibility to clean up Thompsons mess was put on Galbraith, who had to feed over 1,500 Dakotas through the winter, of which he favored the farmer-Indians.
The Indians were now split into traditionalists and progressives, with the latter being backed by the government. This made an internal division in the Indian community, and the traditionalists started to hate the progressives. To make matters worse, the progressive farmer-Indians would tell the traditional hunter-Indians that if they had done as them, they would not be starving.
The traditionalists went on to become members of the soldier’s lodge, which had transformed from a hunter society to a political opposition to resist acculturation. They consisted mostly of young warriors or ‘’braves’’. These braves opposed the government, but especially the traders and farmer-Indians. They were plotting to buy as much goods as they could from the traders on credit, and not pay them back when the annuity money arrived. The traders were told of this and cut off credit to all hunter-Indians, saying they should go to the soldier’s lodge for credit, or they could go and ‘’eat grass’’ if they were hungry.
Hunger was worse than ever, and several children and elderly died as a result. In a desperate attempt to secure food, Indians went to raid the warehouse at Yellow Medicine, but were soon stopped. Negotiations with Galbraith, Little Crow, several chiefs, trader’s clerks, and Andrew J. Myrick commenced, where Little Crow again became the spokesman for the Indians grievances. After a poorly thought-out comment from Little Crow, Myrick darkened, and, when asked to speak, said that if the Indians were hungry, they could go eat grass.
The relation between hunter-Indians and white settlers deteriorated and became filled with hatred. As four Indians were out hunting, they came into an argument about cowardice, and to show courage, they killed 5 white settlers, which ignited the uprise.
Superintendent Clark Thompson wrote in his annual report, January 27, 1863, that the previous year has been a ‘’strange and eventful one in the history of the agency of the Sioux of the Mississippi.’’ He continues: ‘’It began in hope, apparent prosperity, and happiness, and closed amid disappointments and blood.’’ From the perspective of the Sioux, however, the year did not begin in hope, prosperity, or happiness. It was filled with hunger and grievance, internal struggles, inequality, anger, and most of all, the wish for change. | |
