External diffferentiated integration in a post-Brexit era: A comparative study of why cooperation in security and defense has not become an expression of external differentiated integration with the EU, as opposed to economics and trade

Abstract

Til tross for Britisk eksepsjonalisme og euroskeptiske holdninger har koordinering av politikkområder i perioden etter Brexit tydeliggjort hvor gunstig samarbeid mellom EU og Storbritannia kan være. Partene har i hovedsak inngått avtaler som har vært rettet mot det økonomiske og handelsmessige forholdet. Men ettersom både EU og Storbritannia deler mange av de samme bekymringene rundt sikkerhetspolitikk, og med en økende grad av geopolitisk ustabilitet, ville det være rimelig å anta at partene også ville inngått samarbeidsavtaler på dette området. Men overaskende nok har samarbeid innenfor dette feltet forblitt relativt upåvirket av «ekstern differensiert integrasjon». I lys av dette forsøker oppgaven å identifisere hva som er hoved drivkreftene bak denne utviklingen. Seks hypoteser er derfor utviklet, som anses å utgjøre de mest sentrale forklaringsmekanismene bak dette kontrasterende utfallet.

Ved hjelp av to sentrale forfattere innenfor fagfeltet, indikerer analysen at et Britisk skifte mot bilateralisering, en økende grad av uformelt samarbeid og Storbritannias avhengighet til NATO som de største forklaringsmekanismene for mindre behov for integrasjon med EU innenfor sikkerhetspolitikken. Oppgaven vil også diskutere til hvilken grad EU har bidratt til å nedprioritere sikkerhetspolitisk samarbeid. Like viktig indikerer analysen at Britiske forretningsaktører, økonomisk gjensidig avhengighet og den direkte påvirkningen økonomi har på folk flest har bidratt til å prioritere en økonomisk samarbeidsavtale isteden for. Til slutt vil oppgaven også diskutere de mest sentrale motivene fra Brexit, som suverenitet og innvandring, og vil deretter gjøre en vurdering av hvorvidt disse temaene fortsatt påvirker den nåværende dynamikken mellom partene og deres villighet til å samarbeide.

Despite British exceptionalism and Eurosceptic attitudes, the coordination of policy areas in the post-Brexit era has illustrated how beneficial cooperation between the EU and UK can be when conducted rightly. The parties have negotiated agreements which predominantly entails matters concerning economics and trade. However, as both parties share much of the same security concerns, and with the rise of geopolitical instability, it would be reasonable to assume that much of the same ambitions would emerge in the policy area of security and defense as well. But contrary to initial expectations, this policy area has remained relatively untouched by the principles of external differentiated integration. The paper therefore attempts to identify the key-drivers behind this divergence. Accordingly, six hypotheses have been developed, which are believed to be the most central explanatory factors behind this contrasting outcome.

With the help of two eminent authors central to the topic, the analysis indicates that a British shift towards bilateralization, a growing informality in security cooperation and United Kingdom’s reliance to NATO has mitigated the necessity for them to seek direct integration with the EU in security and defense. The paper also discusses to what extent the EU has contributed to undermining cooperation in this policy area. Equally importantly, the analysis indicates that the British business interest, economic interdependence, and the direct impact the economy has on people’s everyday lives has contributed to prioritize an economic agreement instead. At last, the paper will also touch upon core-Brexit issues, such as sovereignty and immigration, and discuss to what extent these issues still affect the contemporary dynamics between the parties and their willingness to cooperate.