| dc.description.abstract | Lumbal skiveprolaps (LDH) og lumbal spinal stenose (LSS) er degenerative forandringer i spinalkanalen som kan føre til smerte og funksjonsnedsettelse. Studiene presentert i denne avhandlingen er basert på prospektivt innsamlede data fra Nasjonalt Kvalitetsregister for Ryggkirurgi (NORspine) og det Norske Legemiddelregisteret (NorPD). De overordnede målene var å undersøke:
1. Smerte under seksuell aktivitet før og etter kirurgi hos pasienter med LDH og LSS
2. Forekomsten av langvarig bruk av opioider hos pasienter operert for LDH og LSS
I artikkel 1 evaluerte vi endringer i smerte under seksuell aktivitet etter operasjon for LDH. Det primære utfallsmålet var endring i smerte under seksuell aktivitet etter ett år, vurdert ved punkt åtte i spørreskjemaet Oswestry Disability Index (ODI). 18529 pasienter ble inkludert i studien, og 12103 pasienter fullførte spørreskjema ved oppfølging etter 1 år. Ved indeksdato oppga 16729 (92%) pasienter informasjon om smerte under seksuell aktivitet, mens 11130 (92%) blant de med fullstendig oppfølging etter ett år fullførte dette punktet. Preoperativt rapporterte 2586 (15.5%) av pasientene at smerte ikke påvirket seksuell aktivitet, og etter ett år rapporterte 7251 (65.1%) av pasientene et seksualliv uten smerte. Preoperativt oppga 14.8% av pasientene smerter i forbindelse med seksuell aktivitet, sammenliknet med 1.7% ett år etter operasjon. Ved operasjonsdato oppga 84.5% av pasientene at smerte påvirket seksuell aktivitet, hvor 68.8% rapporterte en bedring etter ett år. Å ha en livspartner, høyskoleutdanning samt å stå i arbeid frem til operasjonen var faktorer assosiert med bedring av smerte under seksuell aktivitet. Økende alder, røyking, varighet av smerter i mer enn 12 måneder, tidligere kirurgi i spinal kanalen og økende BMI var negativt assosiert med bedring.
I studie 2 undersøkte vi endringer i smerter under seksuell aktivitet etter kirurgi for LSS. Det primære utfallsmålet var endring i smerte under seksuell aktivitet etter ett år, målt ved punkt nummer 8 i ODI. 12 954 pasienter ble inkludert, og 76.5% av disse fullførte et års oppfølging. Preoperativt svarte 26.4% at de hadde et normalt sexliv uten smerter, mens 57.8% svarte det samme etter ett år. Preoperativt rapporterte 10.5% av pasientene at smerter forhindret all seksuell aktivitet, sammenliknet med 5.3% etter ett år. Det å ha en partner, høyere utdanning, og å være i arbeid frem til datoen for kirurgi var assosiert med forbedring i smerte under seksuell aktivitet. Bruk av tobakk, smertevarighet over tolv måneder, tidligere ryggkirurgi og komplikasjoner innen tre måneder var faktorer som var negativt assosiert med bedring.
I artikkel 3 undersøkte vi bruken av reseptbelagte opioider to år etter kirurgi for degenerative tilstander i spinalkanalen. Det primære utfallsmålet var vedvarende opioidbruk, definert som bruk av >180 Definerte Daglige Døgndoser (DDD) eller >4500 Orale Morfin Ekvivalenter (OMEQ) i 365 dager, og utlevering av resepter i ¾ kvartaler av året. 32886 pasienter ble inkludert i studien. Blant disse oppfylte 8.4% kriteriene for vedvarende opioidbruk to år etter operasjon. Vedvarende opioidbruk året før kirurgi og bruk av høye doser med hhv. Benzodiazepiner og Z-hypnotika året før operasjon var assosiert med økt sannsynlighet for vedvarende bruk to år etter kirurgi. En høyere ODI skåre etter ett år ble observert hos pasienter med vedvarende opioidbruk sammenliknet med de som ikke møtte kriterier for vedvarende bruk (41.5 poeng versus 18.8 poeng). Pasienter med vedvarende opioidbruk året før operasjon hadde en lavere sannsynlighet for å oppnå en minimal klinisk viktig endring i ODI etter ett år sammenliknet med ikke-vedvarende brukere (37.7% vs. 52.6%).
I artikkel 4 undersøkte vi de kliniske og sosiodemografiske faktorene assosiert med vedvarende opioidbruk i årene etter ryggkirurgi, blant pasienter med vedvarende opioidbruk året før operasjon. Det primære utfallsmålet var vedvarende opioidbruk, definert som bruk av >180 DDD eller >4500 OMEQ i 365 dager, og utlevering av resepter i ¾ kvartaler av året. Prevalensen av vedvarende opioidbruk var 8.7% i året før operasjon. Omtrent to tredjedeler av pasientene oppfylte også kriteriene for vedvarende opioidbruk det andre året etter operasjonen. Den sterkeste assosiasjonen ble vist av høye doser benzodiazepiner i året før operasjon, med en odds på 1.7. Blant pasienter som ikke oppfylte kriteriene for vedvarende opioidbruk året før operasjon, utviklet 3.3% vedvarende bruk av reseptbelagte opioider to år etter operasjon. Den mest innflytelsesrike faktoren assosiert med nyoppstått vedvarende opioidbruk det andre året etter operasjon var bruken av høye doser av benzodiazepiner og zhypnotika, med økte odds på henholdsvis odds 1.8 og 2.6. Videre hadde pasienter med tidligere operasjon på samme nivå i ryggen 37% høyere sannsynlighet for å utvikle nyoppstått vedvarende bruk etter operasjon.
Artikkel 1 og 2 viste at en stor andel pasienter som gjennomgikk kirurgi for LDH og LSS, opplevde en bedring i smerte under seksuell aktivitet etter ett år. I artikkel 3 oppdaget vi at 8.4% av enkeltpersoner som gjennomgikk kirurgi for degenerative rygglidelser forble vedvarende brukere av opioider det andre året etter kirurgi. Flertallet av pasientene med vedvarende opioidbruk før operasjonen klarte ikke å avslutte denne bruken etter operasjon. I artikkel 4 utvidet vi denne forståelsen ved å avsløre at 8.7% av pasientene som gjennomgikk kirurgi for degenerative forhold i korsryggen, var vedvarende brukere av opioider året før operasjon. Høyere nivåer av samtidige lidelser, en historie med tidligere kirurgi i korsrygg og lavere utdanningsnivå karakteriserte disse individene. I Artikkel 3 og 4 understreker vi nødvendigheten av å identifisere pasienter med eller i risiko for å utvikle vedvarende opioidbruk og sørge for at de mottar målrettet veiledning og støtte for å lykkes med å avslutte opioidbehandlingen. | en_US |
