| dc.description.abstract | Samvirkepåstøp på hulldekker har ikke vært spesielt utbredt tidligere. Dette kommer blant annet av manglende beregningsgrunnlag og at det er en del usikkerhetsparametere i forbindelse med utførelsen. Det vil ikke være hensiktsmessig at alle hulldekker skal utføres med samvirkepåstøp, men i enkelte tilfeller kan det gi en nødvendig kapasitetsøkning. Denne oppgaven studerer når det er hensiktsmessig å benytte samvirkepåstøp og effekten av det. Egenskaper som heft og dybelvirkning vil diskuteres, og det blir forsøkt å knytte opp imot en fremtidig publikasjon som skal omhandle samvirkepåstøp.
En samvirkepåstøp vil først og fremst ha mest effekt med tanke på å øke hulldekkenes skjærkapasitet. Det vil altså være hulldekker med forholdsvis korte spennvidder og stor last som vil kunne utnytte dette best. En samvirkepåstøp vil også øke momentkapasiteten til tverrsnittet.
Dagens prosjekteringsgrunnlag for hulldekker tar begrenset hensyn til effektene av samvirkepåstøp. I Eurokoden er det ikke mulig å fordele laster på tvers av hulldekker slik at arealreduksjon av lastene kan benyttes. Videre er det uklare anbefalinger i Betongelementboken og EC2 i forhold til om det bør benyttes oppstikkende armering, eller om kapasiteten kun kan baseres på heft. Det er sannsynligvis også grunnlag for å si at den oppnådde heftkapasiteten for visse overflater er større enn det EC2 legger til grunn. Bruk av armering vil alltid være gunstig for å oppnå en duktil konstruksjon.
Selv om heftkapasiteten i de fleste studier er større enn heftbidraget gitt i formelverket i EC2, er det likevel flere usikkerheter omkring heftkapasiteten. Det er mange faktorer både i underlaget og overlaget som kan føre til at det blir fullstendig tap av heft. De viktigste kan sies å være overflatens ruhet, mikrosprekker i forbindelse med overflatebehandling, og ikke minst at overflaten er rengjort og at det er fullstendig fravær av laitance. Videre vil utstøping og komprimering av påstøpen, samt herdeforhold og utvikling av svinnriss være kritisk for at det i hele tatt skal oppnås heft.
I dag er det anbefalt å bruke epoksy samt en sementbasert heftbro imellom lagene. Selv om flere studier viser at dette ikke fører til økt skjærheftkapasitet bør det nok undersøkes nærmere, og sett i sammenheng med konstruksjonens bestandighet og sannsynlighet for tap av heft. | |
| dc.description.abstract | Structural concrete overlays on hollow-core slabs have not been particularly widespread in the past. This is due to uncertainty regarding the calculation models, and the fact that there are several parameters affecting the bond. It would not be appropriate for all hollow-core slabs to be carried out with concrete overlays, but in some cases it may provide a necessary increase in capacity. This thesis studies when concrete overlays are appropriate to use, and its effect. Both the bond properties between the layers and a possible dowel effect from rebar will be discussed. An attempt will be made to discuss the theory and previous studies in relation to a new Norwegian publication regarding concrete overlays.
A concrete overlay will primarily have most effect in terms of increasing the shear capacity of the ribs in the hollow core slabs. Slabs with short spans and a large load will benefit the most from a concrete overlay. It will also increase the moment capacity of the cross-section.
Today's design basis for hollow core slabs takes limited account of the effects from the concrete overlay. In the Eurocode, it is not possible to distribute loads across several hollow core elements, so the possible area reduction of the loads cannot be used. Furthermore, there are unclear recommendations in the Concrete Element Book and EC2 in relation to whether transverse reinforcement should be used, or whether the capacity can only be based on bond effects like adhesion, mechanical interlocking, and friction. There is possibly also reason to say that the achieved bond capacity for surfaces of a certain roughness is greater than what EC2 assumes. The use of reinforcement will always be beneficial for achieving a ductile behaviour.
Although the bond capacity in most studies is greater than the bond contribution given in the formulary in EC2, there are still several uncertainties surrounding this. There are many factors in both the substrate and the overlay that can lead to a complete loss of adhesion. The most important factors effecting the bond can be said to be surface roughness, surface treatment, and that the surface is cleaned with a complete absence of laitance. Furthermore, compacting of the overlay, as well as curing conditions and the development of shrinkage cracks, will be critical for a sufficient bond to be achieved at all.
Today, it is recommended to use epoxy as well as a cement-based adhesive bridge. Although several studies show that this does not lead to increased shear bond capacity, it should probably be studied further, and in relation to the long-term bond properties. | |