Hvordan utføres preoperativ luftveisvurdering blant anestesipersonell

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn: Å sørge for at pasienten har frie luftveier er fundamentalt i anestesipersonellets arbeid. Mangel på oksygen grunnet ufri luftvei er den viktigste anestesirelaterte årsaken til alvorlig skade eller perioperativ død. Den oppstår der pasienten ikke kan puste og det heller ikke er mulig å ventilere. Dette er en situasjon som alle som jobber innenfor akuttmedisin kan havne i. Derfor er det viktig å optimalisere forholdene der det er mulighet for best å kunne lykkes med å opprette en sikker og fri luftvei. Nasjonale retningslinjer beskriver at en preoperativ luftveisvurdering skal gjennomføres, men forklarer ikke hvordan. Ved sammenlikninger av lokale retningslinjer mellom sykehusene er det variasjoner. På St Olavs Hospital er det utarbeidet en lokal prosedyre som er en kombinasjon av anbefalinger og må krav.

Hensikt: Studien tar sikte på å undersøke preoperativ luftveisvurdering blant anestesipersonellet på St. Olavs Hospital. Den fokuserer på hvilke vurderingsverktøy som brukes og hvordan erfarne kontra uerfarne ansatte, samt anestesilege versus anestesisykepleiere, gjennomfører vurderingene.

Metode: Det er gjennomført en kvantitativ tverrsnittstudie. Det er benyttet spørreundersøkelse for å samle inn data fra anestesipersonell ved St. Olavs Hospital. For å sikre en grundig analyse av de innsamlede dataene, ble både deskriptive og inferensielle statistiske metoder anvendt.

Resultat: Totalt 90 spørreskjemaer ble besvart, med en svarprosent på 36%. Vurderingsverktøyene faste, gapeevne, tannstatus, nakkebevegelighet, tidligere luftveishistorikk, sykdomshistorie, BMI, mallampati og underbitt er hyppigst brukt. Størst opplevde nytteverdi får tidligere luftveishistorikk, faste og sykdomshistorikk. Forskjeller i besvarelsen mellom profesjonene viser at anestesisykepleiere benytter gjennomsnittlig tannstatus og faste som vurderingsverktøy mer enn anestesilegene, og de opplever en større nytteverdi av vurderingsverktøyet mallampati, tannstatus, faste, og underbitt. De erfarne anestesisykepleierne opplever vurderingsverktøyet faste som mer nyttig å vurdere enn de mindre erfarne anestesisykepleierne.

Konklusjon: Funnene i studien viser at anestesipersonellet ved St. Olavs har effektive rutiner omkring preoperativ luftveisvurdering, og samsvarer i stor grad med nasjonale og lokale retningslinjer. Det er samtidig påpekt at det er forbedringspotensiale vedrørende dokumentasjonspraksisen. Resultatene understreker også viktigheten av kontinuerlig evaluering av egen praksis, med hensikt for å opprettholde pasientsikkerheten.

Nøkkelord: Preoperativ luftveisvurdering, anestesipersonell, lokale retningslinjer, Mann-Whitney U-test.

Abstract

Background: Ensuring that the patient has a clear airway is fundamental in the work of anesthesia personnel. Lack of oxygen due to an obstructed airway is the most significant anesthesia-related cause of serious injury or perioperative death. This occurs when the patient cannot breathe, and ventilation is also not possible. This is a situation that anyone working in emergency medicine might encounter. Therefore, it is crucial to optimize conditions where possible to successfully establish a secure and open airway. National guidelines describe that a preoperative airway assessment should be conducted, but do not specify how. Comparisons of local guidelines between hospitals show variations. At St. Olavs Hospital, a local procedure has been developed, which is a combination of recommendations and mandatory requirements.

Purpose: The study aims to examine preoperative airway assessment among anesthesia personnel at St. Olavs Hospital. It focuses on which assessment tools are used and how assessments are conducted by experienced versus inexperienced staff, as well as anesthesiologists versus nurse anesthetists.

Method: A quantitative cross-sectional study was conducted. A survey was used to collect data from anesthesia personnel at St. Olavs Hospital. To ensure a thorough analysis of the collected data, both descriptive and inferential statistical methods were applied.

Results: A total of 90 questionnaires were answered, with a response rate of 36%. The most frequently used assessment tools are fasting, mouth opening, dental status, neck mobility, previous airway history, medical history, BMI, Mallampati score, and overbite. The greatest perceived utility was for previous airway history, fasting, and medical history. Differences in responses between professions show that nurse anesthetists use dental status and fasting as assessment tools more than anesthesiologists, and they experience a greater utility of the assessment tools Mallampati score, dental status, fasting, and overbite. Experienced nurse anesthetists find the fasting assessment tool more useful to evaluate than less experienced nurse anesthetists.

Conclusion: The findings of the study indicate that anesthesia personnel at St. Olavs have effective routines around preoperative airway assessment, largely aligning with national and local guidelines. It is also pointed out that there is a potential for improvement concerning documentation practices. The results also emphasize the importance of continuous evaluation of one's practice, with the aim to maintain patient safety.

Keywords: Preoperative Airway Assessment, Anesthesia Personnel, Local Guidelines, Mann-Whitney U-test.