Surrealismens nye stemme. Karin Moes MORDATTER (Opp)dikt frå datterskapet

Abstract

I Karin Moes fjerde bok MORDATTER er det en rekke referanser og allusjoner til psykoanalyse og surrealisme. I denne artikkelen vil to korte tekster fra samlingen, begge skrevet i dialogform, bli undersøkt med utgangspunkt i disse referansene og allusjonene. I begge dialogene er ei ung jente en av talerne, og hun kommenterer blant annet ødipuskomplekset. Artikkelens tese er at Moe med utgangspunkt i påpekning, parodiering, overskridelse og vulgarisering av noen av Freuds mest fundamentale ideer om det ubevisste også produserer en ny form for surrealisme, hvor kjernen er en kunstnerisk bearbeidelse av den «mannlige» surrealismens tilnærming til psykoanalysen. Analysen demonstrerer hvordan noen elementer fra den «klassiske» surrealismen og dens kontekst gjennomgår en form for transformasjon og kritisk bearbeidelse i Moes arbeid, med et feministisk perspektiv som utgangspunkt og den unge jenta som talerør og reflekterende subjekt. Tekstene kan leses som eksempler på en subversiv surrealisme, som Moe selv i et essay kaller vestlandssurrealisme.