Effekten av generisk gruppebasert metakognitiv terapi på interpersonlige problemer i et heterogent depresjonsutvalg i spesialisthelsetjenesten

Abstract

Introduksjon: Pasienter med primær depresjonsdiagnose i spesialisthelsetjenesten har ofte et sammensatt sykdomsbilde med komorbide vansker, hvorav interpersonlige problemer er hyppig forekommende. Intervensjoner som er rettet mot helheten av pasientens vansker vil trolig være mest hensiktsmessige med tanke på bredest mulig behandlingsrespons. Metakognitiv terapi (MKT) for depresjon tenkes å være en slik intervensjon, grunnet modellens transdiagnostiske tilnærming og mulighet for generisk utforming. Effekten på interpersonlige problemer av den generiske behandlingsplanen i MKT administrert i gruppeformat er imidlertid lite utforsket, og inneværende studie søker derfor å undersøke dette i et heterogent depresjonsutvalg i spesialisthelsetjenesten. Metode: Totalt 27 deltakere fra et pågående forskningsprosjekt ved Nidaros DPS som søkte behandling for depresjon, ble fordelt på 5 behandlingsgrupper og mottok generisk MKT. Deltakerne fylte ut diverse selvrapporteringsinstrumenter før og etter behandling, hvorav interpersonlige problemer var det primære utfallsmålet i inneværende studie. Av statistiske analyser ble det gjennomført en paret t-test med interpersonlige problemer før og etter behandling. Videre ble det gjort en korrelasjonsanalyse av interpersonlige problemer, depresjons- og angstsymptomer, samt dysfunksjonelle metaantakelser før behandling. Avslutningsvis ble det inkludert en korrelasjonsanalyse av interpersonlige problemer før behandling, mot depresjons- og angstsymptomer etter behandling. Resultater: Generisk MKT i gruppeformat var assosiert med stor bedring av komorbide interpersonlige problemer (d = 1.01). Korrelasjonsanalysene viste at dysfunksjonelle metaantakelser var signifikant assosiert med alle de øvrige utfallsmålene (interpersonlige problemer, depresjonssymptomer og angstsymptomer). Før behandling viste interpersonlige problemer en signifikant assosiasjon med angstsymptomer, dog ikke med depresjonssymptomer. Pasientenes interpersonlige problemer før behandlingsoppstart viste moderat signifikant sammenheng med depresjonssymptomer etter avsluttet behandling. Konklusjon: Våre funn underbygger MKT som effektiv behandling av interpersonlige problemer hos pasienter med primær depresjon, også når behandlingen gis som gruppeformat i et heterogent spesialisthelsetjenesteutvalg. Videre virker dysfunksjonelle metaantakelser å være av betydning for interpersonlige problemer, samt depresjons- og angstsymptomer. Interpersonlige problemer før behandlingsoppstart ser ut til å være assosiert med depresjons- og angstsymptomer etter behandling.

Introduction: Patients with at primary diagosis of depression in specialist healthcare often show a complex clinical picture with comorbid symptoms, including frequent occurence of interpersonal problems. Efforts aimed at adressing the comprehensive range of the patient’s symptoms are likely to yield the most favorable treatment outcomes. Metacognitive therapy (MCT) for depression is believed to be such an intervention, due to its transidiagnostic approach and potential for generic application. The effects of generic MCT on interpersonal problems when treatment is administered in groups, is yet to be explored. Thus, the present study seeks to examine this aspect in a heterogeneous patient sample seeking treatment for depression in specialized healthcare service. Method: A total of 27 participants from an ongoing study in cooperation with Nidaros DPS seeking treatment for depression, were divided into five treatment groups and recieved generic MCT. All participants completed various self-report measures pre- and post treatment, with interpersonal problems being the primary measure of outcome. Statistical analyses used in the current study includes paired samples t-test comparing mean interpersonal problems pre- and post treatment. Pre-treatment Pearson´s correlation coefficients for interpersonal problems, and symptoms of depression, anxiety and dysfunctional metacognitions were included. Lastly, we included Pearson´s correlation coefficients of pre-treatment interpersonal problems, and post-treatment symptoms of depression and anxiety. Results: Generic group MCT was associated with large improvements of comorbid interpersonal problems (d = 1.01). Correlation coefficients showed significant associations between dysfunctional metacognitions and all other outcome measures (interpersonal problems, depressive symptoms, and anxiety levels). Interpersonal problems pre-treatment were significantly related to pre-treatment anxiety, however not to depression. Pre-treatment interpersonal problems and post-treatment depression showed statistically significant correlation. Conclusion: The present findings support the effectiveness of group MCT for treating interpersonal problems in heterogenous samples of depressed patients in special health services. Further, dysfunctional metacognitions seem to influence interpersonal problems, and symptoms of anxiety and depression. Level of pre-treatment interpersonal problems seems associated with post-treatment symptoms of depression and anxiety.