Rapportering av mistanke om omsorgssvikt mot barn- en kartleggingsstudie blant sykepleiere i spesialisthelsetjenesten
Master thesis
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/3124281Utgivelsesdato
2023Metadata
Vis full innførselSamlinger
Beskrivelse
Full text not available
Sammendrag
Sammendrag:
Bakgrunn: Omsorgssvikt (inkludert vold og overgrep) mot barn er ansett som et globalt folkehelse-og menneskerettighetsproblem. Det er rapportert om høye forekomsttall, men også en bekymring rundt underrapportering relatert til ulike årsaker. Sykepleiere i spesialisthelsetjenesten møter mange barn i sitt daglige virke, og i noen tilfeller er mistanken om omsorgssvikt til stede, uten at det blir sendt bekymringsmelding til barnevern eller politi. Manglende rapportering kan føre til at omsorgssvikt ikke blir avdekket, som igjen kan føre til store konsekvenser for barnet. Hensikt: Studiens hensikt er å kartlegge forekomsten av og faktorer relatert til sykepleiernes rapportering av omsorgssvikt mot barn i spesialisthelsetjenesten. Metode: Studien er en kvantitativ tverrsnittstudie. Alle sykepleiere ved barne- og ungdomsklinikken ved et sykehuset i Norge fikk muligheten til å delta i en spørreundersøkelse. De statistiske analysene ble analysert med SPSS, og det ble gjennomført frekvensanalyser, krysstabeller og regresjonsanalyser. Resultat: Spørreundersøkelsen ble besvart av 169 sykepleiere (svarprosent: 48%). Resultatene viser at 91 % av sykepleierne har i sin yrkeskarriere mistenkt en eller annen form for omsorgssvikt. Av disse så har 41 % rapportert sin mistanke til barnevern eller politi. Faktorer som alder, ansiennitet, videreutdanning, kjennskap til hvilke forhold som medfører krav til meldeplikt og tid hadde ingen betydning for om sykepleierne rapporterte til barnevern/politi eller ikke. «Hva om jeg tar feil» viste seg derimot å være en bekymring, hvor om lag halvparten av sykepleierne mente dette påvirket valget om å rapportere. Kjennskap til rutiner for varsling til barnevern/politi hadde en statistisk signifikant sammenheng for om sykepleierne rapporterte til barnevern/politi eller ikke. Konklusjon: Denne studien viser at mistanke om omsorgssvikt mot barn er underrapportert blant sykepleiere i spesialisthelsetjenesten. Faktorer som alder, ansiennitet og kunnskap i form av videreutdanning og kjennskap til hvilke forhold som medfører krav til varsling av barnevern/politi, viste seg å ikke ha noen betydning for rapporteringen. Bekymring for å ta feil og kjennskap til rutiner for varsling til barnevern/politi var derimot assosierte faktorer.
Nøkkelord: Forekomst, omfang, omsorgssvikt, vold, overgrep, rapportering, sykepleier, meldeplikt Abstract: Background: Child maltreatment is considered a global public health and human rights problem. A high prevalence has been reported, but also a concern about under-reporting related to various causes. Nurses in the specialist health service meet many children in their daily work, and in some cases the suspicion of maltreatment is present, without a report of concern being sent to child welfare or police. Failure to report can lead to maltreatment not being detected, which may lead to major consequences for the child. Aim: The purpose of the study is to estimate the occurrence of child maltreatment as well as factors related to the nurses reporting of maltreatment in a hospital in Norway. Method: The study is a quantitative cross-sectional study. All nurses at the hospitals pediatric wards were given the opportunity to participate in the survey. The statistical analyzes were analyzed with SPSS, with frequency analyses, cross tables and regression analyses. Results: The survey was answered by 169 nurses (response rate: 48%). The results show that 91 % of the nurses have suspected some form of child maltreatment in their professional career. Of these, 41 % have reported their suspicions to the Child Welfare Service or to the police. Factors such as age, seniority, further education, knowledge of the circumstances that lead to a requirement to report neglect and time had no effect on whether nurses reported to Child Welfare Service or police. “What if I´m wrong”, turned out to be a concern, where around half of the respondents thought influenced the choice to report. Knowledge of routines for notifying Child Welfare Service and police had a statistically significant relationship with whether the nurses reported or not. Conclusion: This study shows that suspected cases of child maltreatment is underreported among nurses in a hospitals pediatric wards. Factors such as age, seniority and knowledge in the form of further education and knowledge of the conditions that lead to a requirement to notify Child Welfare Service and police were found to have no effect on the reporting. On the other hand, the concern about making mistakes and familiarity with routines for reporting to the Child Welfare Service and to the police was an associated factor.