Forbindelser og brudd: refleksjoner rundt antropologiske bidrag til forståelsen av bærekraft

Abstract

Denne artikkelen tar for seg hvordan det allestedsværende bærekraftbegrepet kan være nyttig for antropologer og hvordan antropologien kan bidra til forståelsen av hva det vil si at noe er bærekraftig. Jeg argumenterer for at bærekraft kan være en linse for samtidig å se på forbindelser med natur og miljø på den ene siden og brudd og distanse på den andre. For å gi mer tekstur til begge disse aspektene trekker jeg på litteratur som reflekterer tendenser i antropologien de siste tiårene. Mange har skrevet om samtiden som en periode preget av distanse og brutte forbindelser mellom mennesker og omgivelser, blant annet gjennom analyser av kapitalismen, moderne stater og kolonialismen. Enkelte har også i de senere årene rettet fokus mot gjensidighet og gode forbindelser mellom arter. Med utgangspunkt i disse tendensene, og spesielt to empiriske eksempler, vil jeg skissere noen måter vi kan utfordre visse utbredte tendenser i bruken av bærekraftbegrepet. Reorientering fra antropologien kan utfordre en tendens til vaghet, en tendens til å redusere bærekraft til CO2 og en tendens til å ta for gitt konflikt mellom mennesker i dag og andre.