| dc.description.abstract | Denne oppgaven har vært et forøk på å belyse spørsmålet om det det foregår en ikonoklasme ved nordiske kunstinstitusjoner. Jeg har forsøkt å vise at dette ikke er et spørsmål som man bare kan rette mot Nordiske kunstinstitusjoner, men mot fler institusjonstyper. Det er heller ikke utelukkende en problemstilling som bare gjelder i Norden, men som man kan se over hele den vestlige verden. Ikonoklasme defineres på flere måter. Om vi bruker begrepet ikonoklasme som et begrep som betyr ren billedfientlighet, vil begrepet selvsagt ikke passe inn i denne sammenheng. Derimot er det verdt å diskutere om det vi er vitne til ved nordiske kunstinstitusjoner er en ikonoklasme i den forstand at en gruppering angriper og ødelegger det den karakteriserer som motstanderens symboler.
Om det foregår en ikonoklasme er det viktig at vi forstår begrepet ikke ut ifra sin teologiske, men ut ifra dens politiske betydning. Kunstinstitusjoner ønsker så klart ikke et billedforbud, men jeg mener vi kan se tendenser til at radikale grupper i Amerika, så vel om som ved nordiske kunstinstitusjoner ønsker en politisk renselsesprosess av kunsten og offentlige symboler og monumenter. Det er i denne sammenheng ikke avbildningen i seg selv som er problemet. Det er hva avbildningen angivelig representerer. Det er hva Rober E. Lee, eller hva fem hvite menn på oppdagelsesferd over Atlanterhavet representerer som er problemet. Det hadde vært spennende med en offentlig diskusjon hvor sammenhengen mellom kunstens estetikk, historiske kontekst og innhold diskuteres. Ville en statue av Knut Hamsun bilt spart om den var laget av Gustav Vigeland? Dette er et hypotetisk spørsmål det er vanskelig å svare på. Jeg tror derimot at et kunstverks høye kunstneriske eller historiske status neppe ville være nok til å beskytte det mot renselsesprosessen. Det var visselig ikke nok til å beskytte Leiv Eiriksson Oppdager Amerika.
Gjennom disse ikonoklastiske prosessene står de offentlige institusjonene i økende grad i fare for å bli politiserte og å bli talerør for en politisk og ideologisk oppfatning som først og fremst hører hjemme i den intellektuelle klassen og har lite til felles med befolkningens oppfatning av norsk kulturhistorie. På sikt kan dette føre til at tilliten til kunstinstitusjonene svekkes betraktelig siden det er et ideologisk skisma mellom institusjonene og befolkingen som kan utvikle seg til å bli for stort. Den siste tiden har vi observert at kunstverk ved flere offentlige institusjoner i Norden har blitt forsøkt fjernet eller ødelagt grunnet sin angivelige reaksjonære symbolikk eller tilhørighet i kunsthistorien. Dette er kunstverk som har vært en del av institusjonene i lang tid uten at det har tiltrukket seg noen form for kontrovers. Jeg har forsøkt å vise i denne oppgaven at dette ikke kommer som et folkekrav, men fra innsiden av institusjonene selv. Jeg har forsøkt å vise til hvordan nye ideologiske strømminger, ofte importert direkte fra den amerikanske kulturdebatten har vært bakgrunnen for mange av disse prosessene.
Om den urolige situasjonen med kunstakademiene i Norden uttalte kunstkritiker Mathias Kryger følgende til avisen Politikken:
«Sakens kjerne er vel kunsten. Kunsten er alltid til forhandling, det er et vakkert problembarn som heldigvis ingen kan bli enige om hva er og skal. Derfor vil kunstakademier alltid gå gjennom store kriser .»
Kunstkritikerens uttalelser undret meg. Er virkelig sakens kjerne kunsten? Ifølge aksjonistene ved kunsthøyskolen i København og KHiO var dette en politisk markering. Er det slik at kunsten virkelig står i fokus ved disse institusjonene eller er det politikk? Eller er det slik at skillet mellom kunst, kunstformidling og politikk for alvor har blitt så utvisket at vi ikke lenger kan skille de fra hverandre? Om vi tar Krygers uttalelse og bytter ut ordet «kunsten» med «politikken» vil setningen i dag ha mer eller mindre samme betydning.
For meg virker det som om konflikten ved høyskolene først og fremst dreier seg om hvilke politiske slagord som er «en vogue» for øyeblikket, kanskje med en mer radikal og utagerende tvist enn i samfunnet ellers. | |
