| dc.description.abstract | Gruppebasert livsstilsintervensjon til forebygging av type 2 diabetes hos individer med prediabetes i Nepal
Diabetes er en av de raskeste voksende globale helsekrisene i verden i dag. Imidlertid kan diabetesbyrden reduseres ved å forebygge type 2 diabetes (T2D) gjennom en tidlig livsstilsendring i prediabetisk fase. Selv om det finnes evidens for effekt av livsstilsintervensjoner for å redusere forekomsten av T2D i utviklingsland, mangler slik forskning i Nepal. Derfor ble en gruppebasert kulturtilpasset livsstilsintervensjon kalt ‘Diabetes Prevention Education Program’ (DiPEP) utviklet og nylig gjennomført i Nepal.
Denne doktoravhandlingen hadde som hovedmål å evaluere effekten av DiPEPintervensjonen for å forebygge T2D blant personer med prediabetes. Den første artikkelen beskriver utarbeidelse av forskningsprotokollen. I den andre artikkelen var målet å estimere prevalensen av prediabetes og å vurdere de assosierte faktorene til prediabetiske stadier. I den tredje artikkelen var målet å utforske erfaringer med å gjøre livsstilsendringer blant personer med prediabetes som deltar i DiPEP-intervensjonen. Målet med den fjerde artikkelen var å vurdere effekten av DiPEP-intervensjonen på HbA1c (primært utfall); vekt, midjeomkrets, fysisk aktivitet og kosthold (sekundære utfall) blant deltakere med prediabetes.
En tverrsnittsstudie ble benyttet på screenings- og inkluderingsstadiet av DiPEP-studien. Studien ble utført i to bysamfunn. I alt 6222 innbyggere i alderen 18-64 år uten kjent diabetes ble inkludert i screeningen. Prevalens av prediabetes basert på HbA1c-kriterier (5,7-6,4 %) var det primære utfallet i studien. Oddsratio og 95 % konfidensintervall ble estimert for å vurdere assosiasjonene mellom utfallet (prediabetiske stadier 5,7–5,9 % vs 6,0–6,4 %) og potensielle risikofaktorer. Prevalensen av prediabetes var 5 %. Gjennomsnittsalderen på de 291 deltakerne som hadde prediabetes ved baseline var 50,3±7,6 år. Kvinnelig kjønn var assosiert med høyere risiko for prediabetes med HbA1c 6,0-6,4 % i den justerte modellen.
En kvalitativ del av studien inkluderte semistrukturerte intervjuer av 20 deltakere fire til syv måneder etter DiPEP-intervensjon. Systematisk tekstkondensering ble brukt for å analysere dataene. Funnene ble kategorisert i fire temaer i) forståelse av at diabetes kan forebygges, ii) endringer i livsstil, iii) hindringer som må overvinnes, og iv) å oppleve fordeler som fører til vedvarende endring. Mulighet for forebygging av T2D var ny kunnskap for mange av deltakerne. De vanligst rapporterte livsstilsendringene var endringer i kosthold og fysisk aktivitet. Noen av hindringene deltakerne opplevde var mangel på motivasjon og tid, mangel på familiestøtte og mangel på plass til å gjøre øvelser, mens noen av fordelene var vekttap og redusert blodsukkernivå.
En to-armet klyngerandomisert studie ble utført i 12 klynger i to urbane områder. DiPEP var en 6-måneders livsstilsintervensjon (4 ukentlige undervisningsøkter og oppfølging av helsepersonell/frivillige). Kontrollgruppen fikk samme undervisningsbrosjyre som deltakere i intervensjonsgruppen samt en undervisningsøkt etter at studien var avsluttet. Tid til oppfølging etter intervensjon varierte fra 6-10 måneder på grunn av COVID-19-pandemien. En lineær blandet modell ble brukt for å estimere gjennomsnittlig forskjell i primært utfall (HbA1c) og sekundære utfall (vekt, midjeomkrets, fysisk aktivitet og kosthold) mellom intervensjon og kontroll, justert for baseline-målinger. En intentionto-treat-analyse med totalt 291 deltakere viste ingen signifikant forskjell i estimert gjennomsnittlig i HbA1c, vekt, midjeomkrets og fysisk aktivitet mellom intervensjonsarmen og kontrollarmen på oppfølgingstidspunktet. Det var imidlertid et signifikant lavere inntak av kornprodukter i intervensjonsarmen sammenlignet med kontrollarmen etter intervensjonen. Tilsvarende var det signifikante gjennomsnittlige forskjeller i HbA1c og vekt blant de som deltok på henholdsvis minst 3 og 1 undervisningsøkt.
Denne avhandlingen estimerte prevalensen av prediabetes i urbane strøk i Nepal, og fant at kvinner hadde en høyere risiko for å ha et prediabetisk stadium med HbA1c ≥ 6 %. Selv om deltakelse og etterlevelse i den randomiserte studien ble påvirket av COVID-19-pandemien, hadde individer som deltok i henholdsvis ≥ 3 og ≥ 1 undervisningsøkter signifikant reduksjon i HbA1c og vekt. DiPEP-intervensjonen ble funnet å være lovende for å redusere inntak av kornprodukter. Det ble også vist at forståelse av at diabetes kan forebygges var en sentral motivator for å implementere endringer etter DiPEPintervensjonen. Denne avhandlingen understreker et behov for regelmessige screeningprogrammer i samfunnet for å oppdage individer med prediabetes og gi dem en omfattende livsstilsintervensjon for diabetesforebygging. Funnene fra oppgaven kan tas i betraktning ved utforming av livsstilsintervensjonsprogrammer i lignende omgivelser. | en_US |
